I franske kirker på 1200-tallet ble glassmaleri i vinduer utført i grisaille-teknikk, av og til i kombinasjon med eller i kontrast mot farget glass.
I middelalderens malerkunst kunne valører i grått bli forstått som en negativ farge. Derfor ble fremstillingen av personifiserte laster gjerne holdt i gråtoner. Men på 1400- og 1500-tallet i Nord-Europa ble gråtoner også brukt som et kontrasterende virkemiddel i en separat del av en altertavle, fortrinnsvis på forsiden av fløydører i en polyptyk, i den hensikt å etterligne skulptur og relieff.
Grisaille hadde høy bruksfrekvens i Italia og Nederland fra den tidlige til den sene renessansen. Giotto di Bondone anvendte grisaille i enkelte fresker (rundt 1303-1310) som han utførte i Scrovegni-kapellet i Padova. Andrea Mantegna, Michelangelo og Andrea del Sarto (Chiostro dello Scalzo, Firenze) er andre italienske malere som tok grisaille i bruk i monumentale arbeider. Nederlandske malere som Robert Campin og Jan van Eyck malte monokrome figurer i grå nyanser på utsiden av fløydørene til alterskap. Andre nederlandske og flamske renessanse-malere som anvendte grisaille-metoden, er Hugo van der Goes, Hans Memling og Hieronymus Bosch.
Grisaille er fremdeles en aktuell uttrykksform på grunn av det ekspressive potensialet. Pablo Picassos monumentale maleri Guernica (1937) er utført som grisaille med vekt på toner som går fra hvitt via grått til svart. Flere samtidskunstnere lar seg inspirere av gråtoneskalaen i fotografier i svart-hvitt (eller de negative bildene i en svart-hvitt film). Det gjelder blant andre Gerhard Richter.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.