barokk - arkitektur

Barokken i arkitekturen oppsto i Italia omkring 1575 (den utførte fasade på kirken Il Gesù i Roma, antakelig av Giacomo della Porta). Stilen avløste her etterhvert manier­isme, og var ut­bredt fra ca. år 1600 til ca. 1770.

Faktaboks

Uttale

ba´rokk

Etymologi

av portugisisk: barroco; brukt om uregelmessig formet perle

Utbredelse

Ba­rokkarkitektur finnes også godt representert i Tyskland, Portugal og ko­lonier, Spania og kolonier, og Øster­rike-Ungarn (17. og 18. årh.), dessuten i mere begrenset grad i Frankrike (17. årh.) og England (sent 17. årh.–tidlig 18.årh.). I disse to land har barokken et sterkt innslag av klassisisme, kalt barokk klassisisme. Eksempler på denne stilgrenen finnes også i Italia.

Utover på 1700-tallet utviklet stilen seg videre til en frodig, men også lettere utgave, nemlig rokokko.

Kjennetegn

Stilens kjennetegn er sterk betoning av det arki­tektoniske rom, utformet med arkitekturdeler symmetrisk disponert om samlende akser, som kunne strekke seg ut i det uendelige; og kraftig plastisk behandling av såvel bygningsmasser som detaljer. Ofte inngår hage- og park­anlegg i komposisjonen. Logisk oppbygning går i denne stilen sammen med en sterk følelsesmessig virkning, med vekt på visuelle effekter: lys, skyg­ge og bevegelse.

Arkitektur, male­ri og skulptur forenes i stilens ypperste verker til en helhet; til en geometrisk ordnet, men samtidig åpen og dyna­misk «hel verden», hvor bevegelse og det scenografiske spiller en viktig rolle, ofte med akser og blikk inn i «uendeligheten».

Arkitektene Gian Lorenzo Bernini, Francesco Borromini og Pietro da Cortona regnes for høybarokkens fremste representanter i !talia. I en senere fase her gjør Guarino Guarini, Filippo Juvarra og Bernardo Vittone seg gjeldende. I Østerrike-Ungarn (Bøhmen) og Tyskland er Kilian Ignaz Dientzenhofer og Johann Balthasar von Neumann fremtredende arkitekter.

Vekten på bevegelse kommer i barokk-ar­ki­tekturen særlig frem i ­palas­senes trapper og trapperom, som ofte er store, og gjerne utformet med impo­sant dobbeltrapp eller hesteskotrapp, eller i detaljer som spiralsøyler, som «skrur» seg oppover. I teaterarkitekturen ble losjeteatret innført, sammen med åpne, dype scener, som muliggjorde rike scenografiske virkninger. Kunstnerisk utsmykning av arkitektur finnes i tallrikt monn, for eksempel i form av frodige skulpturer kombinert med ar­kitektur (se f.eks. Dominikus Zim­mermann).

Barokkarkitektur i Norge

I Norge er stilen særlig re­presentert i form av rikt utformede alter­tavler og prekestoler, ofte med fro­dig akantus­ornamentikk. Et spesielt tema er prekestolalter. Noen eksempler: Altertavle i Værnes kirke i Nord-Trøndelag fra 1630-årene, kanskje av billedhugger Søren Olsen og altertavle og pre­kestol i Oslo Domkirke (1699). Et spesielt eksempel er pro­spektet til Nidaros Domkirkes barokkorgel, utfor­met i sydeuropeisk barokk av den tyske orgelbygger Jo­hann Joachim Wagner i 1741, restaurert 1995.

Prinsipper og begreper

Betegnelsen barokk ble skapt av kunsthistorikere på 1800-tallet for å karakterisere den rådende stil i perioden fra ca. 1580 til begynnelsen av 1700-tallet. Betegnelsen var til å begynne med ikke positiv; man fant dengang at stilen utelukkende var overlesset. Denne oppfatning henger ennå litt igjen hos mange.

Siden har synet på barokken forandret seg til større forståelse for stilens egenart. Som et eksempel på denne kan nevnes uendelighetsbegrepet, som er et av barokkens aspekter. Uen­delighetsbegrepet finnes i tidens filosofiske ver­ker; først hos Giordano Bruno: De Finfinito universo e mondi, Dialoghi 1, 111 (1584), påvist av Chr~ Norberg-SchuIz i hans Baroque Architec­ture, s. 8. Vi finner uendelighetsbegrepet også i matematikken: i infinitesimalregningen, utviklet først og fremst av Sir Isaac Newton: Philo­sophiae Naturalis Principia Mathematica (1687). I musikken spiller polyfoni i form av fuger en viktig rolle, der flerstemmighet er dannet av varianter av ett og samme tema, eller av flere temaer. Ett temas begynnelse og slutt er forskjøvet i tid i for­hold til andre temaer eller temavarianter , slik at hovedinntrykket blir en «uendelig» strømmende musikk. Alt dette kan ses som ut­slag av fremtredende trekk ved tidens tenkning.

Litteratur

  • H. Wölfflin: Renaissance und Barock. Eine Untersuch­ung über Wesen und Entstehung des Barockstils in Italien, 4. opp. m/bearb. og kommentar av Hans Rose, München 1926;
  • Rudolf Wittkower: Art and Architecture in Italy 1600 to 1750, Harmondsworth 1958, med littera­tur;
  • E. Lundberg: Organiserande klassicism och ex­pres­siv barock. 1620–1715, Arkitekturens Formspråk VIII, Stock­holm 1959, anmeldt av Chr. Norberg-Schulz: Inntrykk og beskrivelser, «Byggekunst» 1959, tillegget ss. 13-14;
  • E. Hempel: Baroque Art and Architecture in Central Europe, Harmondsworth 1965;
  • Christian Nor­berg-Schulz: Borromini og Europa, «Byggekunst» 1967 ss. 220-24;
  • Christian Norberg-Schulz: Kilian Ignaz Dient­zenhofer e il barocco boemo, Roma 1968;
  • Christian Nor­­berg-Schulz: Baroque Architecture, i: Meaning in Wes­­tern Architecture, London 1975 ss. 285-320;
  • Chris­tian Norberg-Schulz: Baroque Architecture, Milano 1979/London 1986, med litteratur;
  • Chr. Norberg-Schulz: Late Baroque and Rococo Architecture, Milano 1980/London 1986, med litteratur;
  • Magne Malmanger (red.): Barokkens verden, Oslo 1994.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg