Tyrkia, 97 % av landet ligger i Asia, på den store halvøya Lilleasia (Anatolia), mens de resterende 3 % ligger i Europa, på det sørøstligste hjørnet av Balkanhalvøya (Thrakia). Den asiatiske og europeiske delen av landet er skilt av Marmarahavet, som gjennom Dardanellene i vest og Bosporus i øst forbinder Svartehavett med Egeerhavet.

Den vestlige grensen i havet mot Hellas går svært nær den tyrkiske kysten, den greske øya Kastellórizo (Megísti) ligger bare vel 3 km fra Tyrkias sørkyst, og bare noen få øyer langs kysten, som f.eks. Gökçeada (Imbroz) og Bozcaada (Tenedos) utenfor Dardanellene, tilhører i dag Tyrkia.

Tyrkia er bygd opp av to geologiske hovedelementer. En gruppe av eldre, ofte sterkt omdannede bergarter hører til de hercynske fjellkjeder. Yngre, overliggende mesozoiske og tertiære sedimenter ligger flatt eller er bare svakt foldet. Resten av landet hører til de alpine foldesoner og er bygd opp av sterkt foldede mesozoiske og tertiære sedimenter. I Lilleasia (Anatolia) består midtre del av landet av eldre bergarter, yngre bergarter i nord ved svartehavskysten (Pontiske fjell) og i sør (Taurus). Landet er ofte hjemsøkt av sterke, ødeleggende jordskjelv.

Europeisk Tyrkia (Thrakia) består for det meste av en ensformig, bølgende lavlandsslette omkring elven Ergene, som i nordøst er flankert av de lave Istrancafjellene (1018 moh.) og i sørvest av de forrevne høydene på Geliboluhalvøya (Gallipolihalvøya).

Asiatisk Tyrkia (Anatolia) er til størstedelen et høyland. Den sentrale delen danner et enormt, rombeformet platå med en gjennomsnittshøyde på ca. 900 moh. Svartehavskysten er jevn og mangler delvis kystslette. Like innenfor hever Kuzdy Anadolu Dağlari (Pontiske fjell) seg i parallelle kjeder som hindrer forbindelsen mellom kysten og innlandet. Flere topper når over 3000 moh., med Kackar Dağı (3932 moh.) i øst, som den høyeste. Kystene av Marmarahavet og Egeerhavet er pga. fjellsystemets vest-østretning oppskåret i fjordlignende viker og sund med mange øyer. I vestlige del av Lilleasia flyter flere store elver gjennom flate, sterkt nedsenkede daler, bl.a. Menderes (Büyük Menderes) med sitt klassiske meanderløp. Flere av disse dalene har fruktbar jord av vulkansk opprinnelse og har stor betydning som ferdselslinjer mellom vestkysten og indre Anatolia. I sør går fjellkjeden Taurus (tyrk. Toros Dağlari) parallelt med middelhavskysten, som for det meste er en klippekyst, men også har kystsletter, særlig omkring Adana.

Lave fjell og kjeder av utslokte vulkaner deler Det anatoliske høyplatået opp i en rekke separate bekkener, hvorav mange er uten avløp til havet. Det største av disse bekkener ligger rundt saltsjøen Tuz Gölü (925 moh., 1500 km2), med den største kjente saltholdighet (32 %). Landskapet lenger øst, Kappadokia, har avløp gjennom Kızıl Irmak, Tyrkias lengste elv (1355 km lang, tidl. målt til 1182 km), som etter en stor bue mot vest bryter gjennom fjellene mot Svartehavet. Armenia og Kurdistan er ville fjelland, dels med fjellkjeder i vest-østretning, dels med utslokte vulkaner, bl.a. Ararat (tyrk. Ağrı Dağı) lengst i øst (5137 moh., tidl. målt til 5165 moh.), Tyrkias høyeste fjell. I denne regionen ligger Vansjøen (1720 moh., 3625 km2), Tyrkias største innsjø. De to kildeelvene til Eufrat (tyrk. Firat) springer ut i det østlige Armenia og renner et langt stykke vestover, før elven på dramatisk vis bryter gjennom Taurusfjellene og renner ut av Tyrkia sør for Birecik.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.