Det området som i dag utgjør Latvia var tidlig bebodd av indoeuropeiske stammer. De viktigste var kurere i vest (Kurland eller Kurzeme), semgalere sentralt i landet (Zemgale, sør for Riga og videre inn i det nåværende Litauen), og lettgallere (letter) i øst (Latgale), samt selere i sør. Disse folkegruppene smeltet etter hvert sammen til latviere (letter). Livland (Vidzeme), som ligger i det nordlige Latvia og sørlige Estland, er oppkalt etter liverne, som hadde et finsk-ugrisk språk beslektet med estisk. Liverne bodde på begge sider av Rigabukta. De fleste har gått opp i den latviske og estiske befolkningen.

Det var tidlig handelsforbindelser med middelhavsområdet. Fra 600- og 700-tallet ble det kontakt med svenske og danske områder, både fredelige og krigerske. Det var en større skandinavisk bosetning i Grobin øst for Liepāja. Det var handels- og plyndringstokter gjennom området i vikingtiden, da elven Daugava (Vest-Dvina) fra 800-tallet ble en viktig handelsvei fra Skandinavia til Russland og Bysants.

Det var den tyske ekspansjonen som fikk størst betydning. Ca. 1160 begynte tyske kjøpmenn å slå seg ned ved munningen av Daugava og oppover langs elven. Siden innbyggerne ikke var kristne, kunne tyske erobringsforsøk gis en religiøs begrunnelse, og Latvia ble et populært korstogsområde for krigere fra ulike deler av Europa. Biskop Albert av Riga anla i 1201 en borg ved siden av en livisk bosetning og grunnla med det byen Riga. I 1202 stiftet han ordenen Broderskapet av Kristi Riddere i Livland, populært kalt Sverdbroderordenen eller Sverdridderne. Tysk krigsteknisk overlegenhet og splittelse blant de baltiske folkene gjorde at ridderne kunne gjennomføre erobringen i løpet av noen årtier. Det meste av Latvia var kommet under tysk kontroll i 1230. Et mislykket forsøk på å erobre Litauen i 1236 førte til at sverdridderne gikk over til å bli en del av Den tyske orden.

Betegnelsen Livland ble på denne tiden brukt om hele det tysk-kontrollerte området i Estland og Latvia, ikke bare om livernes land. Det tyske styret ble organisert som Den livlandske konføderasjonen. Den bestod i over tre hundre år. Det var mye indre strid i dette føydalsamfunnet og flere kriger om grenseområdene. Den latviske bondebefolkningen ble underkuet, måtte betale skatter og tiende og yte pliktarbeid for de tyske godseierne, og den innenlandske overklassen ble utryddet eller assimilert. I 1282 ble Riga med i Hansaforbundet.

Da Litauen ble kristnet og landet gikk i union med Polen i 1386 ble Den tyske orden isolert, og i 1410 led den et avgjørende nederlag mot polakker og litauere i slaget ved Tannenberg (også Grunwald og Žalgiris). Ordensideologien i seg selv ble undergravd gjennom den lutherske reformasjonen som slo rot i Latvia alt fra 1520-årene. Den tyske ordens kontroll over Latvia ble på 1400- og 1500-tallet også truet ved russiske ekspansjonsforsøk vestover.

Ivan «den grusomme» forsøkte i de livlandske krigene 1558–83 å trenge frem til Østersjøen. Selv om han ikke klarte det, førte krigen til den livlandske konføderasjonens undergang og deling av det tyske Livland i 1561. Litauen-Polen overtok Latgale og Vidzeme (nord for Daugava), mens Kurzeme og Zemgale (i vest og sør) ble til det selvstyrte hertugdømmet Kurland under litauisk-polsk overhøyhet. Riga hadde først en fri stilling, men ble i 1581 en del av det litauisk-polske riket. Et svensk forsøk på å erobre Latvia fra Litauen-Polen i 1600 mislyktes. Krigen gikk hardt utover landet, og da den etterfølgende vinteren (1601) ble usedvanlig hard, døde tusenvis av bønder av sult og kulde. Svenskene gav ikke opp forsøket på å utvide sitt herredømme i øst. Med Gustav Adolfs felttog 1621–29 ble Sverige den ledende østersjømakt og vant store deler av Latvia (Riga i 1621, Vidzeme ved freden i Altmark i 1629).

Det svenske styret i Livland varte fra 1629 til 1721. Betegnelsen Livland ble nå brukt om det sørlige Estland og nordlige Latvia. (Det nordlige Estland var svensk fra 1561.) Tysk forble administrasjonsspråket; den tyske adelen og de frie byene beholdt de fleste av sine privilegier, og det oppstod motsetninger mellom den svenske kongen og de tyske godseierne. Svenskene gjennomførte enkelte reformer i landet. Den lutherske læren ble statsreligion, bibelen ble oversatt til latvisk og det ble opprettet skoler med undervisning på latvisk. Selv om resultatene av reformene var begrenset, har denne perioden i latvisk folketradisjon ofte blitt omtalt som «den gode, gamle svensketiden». Riga ble den største byen i det svenske riket, større enn Stockholm.

Under den store nordiske krig (1700–21) var Latvia gjentatte ganger krigsskueplass. Sivilbefolkningen ble hardt rammet og folketallet ble kraftig redusert. Ved freden i Nystad 1721 (i praksis fra 1710) kom det nordlige Latvia, som del av svensk Livland, under Russland. De andre hoveddelene av Latvia ble underlagt Russland i forbindelse med delingene av Polen-Litauen (Latgale i 1773, Kurland i 1795). Etter det var hele Latvia russisk til 1918.

Den lange fredsperioden under russisk styre gjorde det mulig med gjenoppbygging og en videre økonomisk utvikling. Den siste kom først og fremst Riga til gode. Sosialt ble bøndenes stilling verre, og godseierne fikk større frihet til å presse sine livegne bønder. Utover 1800-tallet skjedde det en nasjonal vekkelse. Den første avisen på latvisk utkom i 1822, og den nasjonale bevegelsen skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet, etter at stadig flere latviere hadde fått høyere utdanning. Flere bøker kom ut på latvisk, det ble samlet inn eventyr og folkesanger. I 1873 ble den første nasjonale sangfestivalen organisert. 

I 1876 mistet de baltiske guvernementene sin spesielle stilling i Russland og ble sidestilt med resten av riket. Det skjedde som del av en russifiseringskampanje som først og fremst rettet seg mot tyskerne, i frykt for at Tysklands samling til én stat skulle få ekko i Baltikum. Russisk erstattet tysk som administrasjonsspråk. I 1880-årene ble russifiseringen hardere og rammet også rettsvesenet og skolevesenet.

Under den russiske 1905-revolusjonen ble det reist krav om at tsardømmet skulle styrtes og at en demokratisk forfatning skulle utarbeides. De mest radikale gikk inn for latvisk uavhengighet. Opprøret spredte seg til andre byer og til landsbygda, der først og fremst tyske godseiere og prester fikk unngjelde. Etter 1905 fulgte en mer liberal periode hvor latviske politikere ble valgt til riksdumaen i St. Petersburg.

Den første verdenskrig rammet Latvia hardt. Samtidig gjorde krigen og revolusjonen i Russland 1917 slutt på det russiske styret. Latvia ble for første gang en uavhengig stat. Deler av Latvia var okkupert av Tyskland fra mai 1915, og frontlinjen mellom Russland og Tyskland gikk tvers gjennom landet. Hundretusener flyktet. Latviske soldater hadde fra begynnelsen av krigen deltatt på russisk side, og mange så med sympati på den russiske kampen mot Tyskland.

Kort tid etter at den russiske revolusjonen brøt ut i februar 1917 ble det organisert et latvisk provinsråd som gikk inn for en ny administrativ enhet med navnet Latvia, på tvers av den russiske provinsinndelingen. Det ble samtidig dannet latviske arbeider- og soldatråd (sovjeter) som dannet et konkurrerende provinsråd i april. I mai innledet de to rådene et samarbeid. Forskjellige latviske politiske partier tok også form, det viktigste var Bondeunionen. Alle gikk inn for latvisk selvstyre innen en all-russisk republikk. Den provisoriske russiske regjeringen gikk imidlertid imot latvisk selvstyre, og den nyvalgte provinsforsamlingen var i september 1917 splittet i dette spørsmålet. De borgerlige og mensjevikene ville ha en latvisk nasjonalstat, mens bolsjevikene ville ha et mer internasjonalt preget selvstyre. Et nasjonalråd, der sosialistene unnlot å møte, krevde uavhengighet i Valka i november. Riga var da allerede i september tatt av tyskerne.

Etter det bolsjevikiske kuppet i Petrograd i november 1917 (oktoberrevolusjonen) gikk den politiske makten i Latvia over til den bolsjevikisk dominerte rådsbevegelsen (sovjetene). De borgerlige gjorde ingen motstand. I februar 1918 var hele Latvia okkupert av Tyskland, og tyskerne forsøkte å fremstille seg som befriere fra kommunismen.

Med det tyske krigsnederlaget i november 1918 oppstod en ny situasjon. Den sovjetiske regjeringen erklærte at den ville hjelpe arbeidermassene i Estland og Latvia med befrielsen fra den tyske imperialismen. En estisk sovjetrepublikk ble utropt i Moskva i desember, og latviske bolsjevik-kontrollerte styrker støttet av Den røde armé nedkjempet det som var igjen av tysk motstand i Latvia i løpet av desember 1918 og januar 1919. Riga ble overtatt av bolsjevikene 3. januar.

På latvisk side var det like etter Tysklands kapitulasjon i november 1918 blitt dannet et nytt nasjonalt organ, Det latviske folks råd (tverrpolitisk, unntatt bolsjevikene). Den 18. november erklærte dette rådet Latvias uavhengighet. Kārlis Ulmanis, en av lederne i Bondeunionen, ble den første statsministeren. Da Riga ble overtatt av bolsjevikene i januar, flyktet regjeringen til kystbyen Liepāja.

Sympatien som bolsjevikene hadde møtt hos store deler av befolkningen forsvant under terrorstyret vinteren 1918–19 og våren 1919. Samtidig ble det meste av Kurland erobret av de tyske styrkene. Den 22. mai 1919 erobret tyske styrker med støtte fra anti-bolsjevikiske latviske og russiske enheter Riga. Et tysk (vesentlig balt-tysk) forsøk på å rykke nordover fra Riga ble stoppet av en felles estisk og latvisk styrke i slaget ved Cēsis (tysk Wenden). Storbritannia presset nå tyskerne til å rømme Riga, og 8. juli 1919 kunne regjeringen Ulmanis vende tilbake til hovedstaden.

I desember 1919 var alle rikstyske styrker ute av Latvia, og de balt-tyske avdelingene ble innlemmet i den latviske hæren. Våpenstillstand ble inngått med Sovjet-Russland i februar, og den 11. august 1920 ble fredsavtalen mellom de to landene undertegnet i Riga. Sovjet-Russland sa fra seg alle krav på Latvia, grensene ble trukket mest mulig etter etniske linjer, og den latviske sovjetregjeringen ble formelt oppløst.

Den nye staten stod overfor store problemer. Folketallet sank fra 2,6 millioner i 1913 til 1,8 millioner i 1925. Flere byer lå i ruiner, mye av industriutstyret var fraktet til Russland, mange jordbruksmaskiner var ødelagt og husdyr drept.

En ny grunnlov ble vedtatt 1922. Ved siden av økonomisk gjenoppbygging og en jordreform som knuste den tyske godseieradelens makt, ble det satset på en forholdsvis avansert sosialpolitikk. Det parlamentariske livet i Latvia ble preget av et stort antall partier og hyppige regjeringsskifter.

Den økonomiske verdenskrisen rundt 1930 rammet Latvia med økende arbeidsløshet og synkende jordbrukspriser. Misnøyen med de politisk ustabile forholdene økte. Høyreekstreme retninger fikk økt oppslutning. Ildkorset (Ugunskrusts) hadde som sitt utgangspunkt veterangrupper fra uavhengighetskrigen. Bevegelsen ble raskt forbudt, men dukket opp under et nytt navn, Tordenkorset (Pērkonkrusts). Medlemmene brukte nazi-hilsen, og landets minoriteter, kommunister og sosialister ble utpekt som fiender. Typisk for den latviske fascismen var stor opptatthet av landets førkristne tid med forsøk på å gjenopplive «en ren latvisk religion». Antall medlemmer varierer i ulike kilder fra 5000 til 15 000. 

Da den politiske polariseringen økte og det ikke lot seg gjøre å revidere grunnloven slik Bondeunionen mente det var nødvendig, gjennomførte Kārlis Ulmanis et kupp natten til den 15. mai 1934. Kuppet ble gjennomført av hæren og partiets halvmilitære grupper. Grunnloven ble satt ut av kraft, nasjonalforsamlingen og de politiske partiene oppløst, og unntakstilstand innført. Selv om diktaturet var relativt mildt, ble forholdene for minoritetene vanskeligere. Etter hvert ble det opprettet korporative organer etter fascistisk mønster. Den statlige sektoren i økonomien vokste. Ulmanis lot seg i 1936 utnevne til president i kombinasjon med statsministervervet.

Målet for Latvias utenrikspolitikk i mellomkrigstiden var å verne om den nyvunne selvstendigheten. Landet ble medlem av Folkeforbundet i 1921. I forholdet til stormaktene var landet nøytralt. På tross av den diplomatiske anerkjennelsen var Sovjetunionen grunnleggende skeptisk til Latvia og de andre baltiske statene og betraktet dem som et vestlig oppmarsjområde mot sovjetiske interesser. Samtidig var interessen blant vestmaktene og Skandinavia for liten for å engasjere seg sikkerhetspolitisk i Baltikum. Et innbyrdes regionalt samarbeid mellom de baltiske statene ble forsøkt, men med beskjedne resultater.

Latvia hadde oppnådd sin selvstendighet mens Tyskland og Russland var svekket av krigsnederlag og revolusjon. Med begge disse stormaktene tilbake med ny styrke, var de baltiske statenes eksistens i fare. I et hemmelig tillegg til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939 ble Latvia plassert i den sovjetiske interessesfæren.

De sovjetiske hensiktene ble snart tydelige. I oktober 1939 krevde Sovjetunionen en militærallianse med Latvia og baser på latvisk territorium. Den latviske regjeringen fant det nytteløst å motsette seg truslene fra Moskva militært, og en avtale ble undertegnet 5. oktober. Estland hadde godtatt en lignende avtale like før, og kort tid etter gjorde Litauen det samme, hvoretter utenriksminister Molotov forsikret at Sovjetunionen fortsatt ville respektere de baltiske statenes suverenitet. Samtidig gjorde Tyskland sine forberedelser til å la Sovjetunionen få kontrollen over Baltikum: den tysk-baltiske befolkningen, med røtter i området 700 år tilbake, ble omplassert til Tyskland (i områder som nylig var erobret fra Polen).

Sommeren 1940 økte det sovjetiske presset mot Baltikum. Den 16. juni fikk Latvia og Estland (Litauen fikk det dagen før) et ultimatum fra Moskva om en utvidet militær okkupasjon og nye regjeringer som var villige og i stand til en «ærlig gjennomføring av bistandspakten». Tidsfristen var åtte timer. Moskvas begrunnelse var at Latvia og Estland hadde samarbeidet militært mot Sovjetunionen. De latviske lederne så ingen mulighet til militær motstand og godtok kravene. Den 17. juni begynte den sovjetiske innmarsjen, og i løpet av et par dager var Latvia, i likhet med Litauen og Estland, okkupert.

Den 20. juni 1940 utnevnte president Ulmanis regjeringen som den sovjetiske utsendingen, Andrej Vysjinskij, krevde. Augusts Kirhenšteins ble statsminister. Kommunister fikk nøkkelposisjoner i regjeringen, men var formelt sett ikke i flertall. Allerede 14. og 15. juli ble det arrangert «valg», der det offisielle resultatet ble 97,6 prosent for «det arbeidende folks blokk». På sitt første møte 21. juli utropte det nye parlamentet en latvisk sosialistisk sovjetrepublikk som søkte om opptak i Sovjetunionen. På et møte i Det øverste sovjet i Moskva 5. august ble Latvia innlemmet i Sovjetunionen. Alle partier utenom det kommunistiske ble forbudt, og det meste av næringslivet ble overtatt av staten. Gull- og valutareservene ble overført til Moskva. En lang rekke ledende personer ble arrestert og deportert.

Det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 avbrøt den sovjetiske okkupasjonen. Tyskerne ble til å begynne med hilst som befriere, men det tok ikke lang tid før latvierne forstod at Tyskland ikke kom til å gi landet noe større frihet enn Sovjetunionen hadde gjort. Latvierne organiserte en provisorisk regjering, men denne ble raskt fjernet av tyskerne. De tre baltiske landene ble sammen med den vestlige delen av Hviterussland organisert i forvaltningsenheten Ostland. Jødeforfølgelsene rammet Latvia hardt. 90 prosent av landets 100 000 jøder ble myrdet. I alt er det anslått at 180 000 av landets innbyggere døde som følge av okkupasjon og krigshandlinger.

I 1944 fikk Sovjetunionen igjen militær kontroll over Latvia. Riga ble erobret 14. oktober. Forsøk på å gjenopprette en nasjonal regjering da tyskerne trakk seg ut ble stanset etter få dager av sovjetmakten. Det nye sovjetiske okkupasjonsstyret gjeninnførte de politiske strukturene fra 1940/41, og samfunnet ble på nytt underkastet kommunistisk ensretting. Tusener av mennesker ble arrestert og deportert. I 1948/49 ble jordbruket kollektivisert, og i den forbindelse skjedde de største massedeportasjonene. Ved gjeninnføringen av sovjetstyret etter krigen oppstod det en væpnet motstandsbevegelse som med geriljataktikk forsøkte å hindre gjennomføringen av kommuniststyret. Denne ble først nedkjempet i 1951.

Motstykket til deportasjonene var en forsert innvandring av russere og folk av andre nasjonaliteter fra det øvrige Sovjetunionen. Denne innvandringen skaffet blant annet arbeidskraft til industrien, og bidro særlig til å endre befolkningssammensetningen i de større byene.

I sovjettiden ble Latvias økonomi en integrert del av den sovjetiske planøkonomien. Det innebar en kraftig industrivekst og en rask urbanisering. Latvia og Estland var Sovjetunionens mest urbaniserte republikker. Selv om levestandarden var lav, var den høyere enn gjennomsnittlig i Sovjetunionen. Kulturlivet ble ikke bare utsatt for en generell politisk ensretting av kommunistisk farge; det foregikk også en gradvis russifisering. Historien ble omskrevet for å gi det russiske innslaget i latvisk historie en progressiv rolle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.