Se egen artikkel om Latvias historie før 1985.

Da Mikhail Gorbatsjov ble partileder i 1985, startet oppmykingen av sovjetsystemet. Det oppstod en bevegelse for nasjonal uavhengighet i Latvia. Den latviske befolkningsandelen hadde sunket i republikken, og mange mente at dette var den siste anledningen til å sikre et selvstendig Latvia. Allerede i 1970-årene var det dissidenter som engasjerte seg mot russifisering og for uavhengighet. Men det var først fra 1986/87 at protestene begynte å få masseomfang. Til å begynne med stod miljøspørsmål sentralt. Men miljøbevegelsen engasjerte seg også for mer generelle politiske spørsmål, som bruk av det latviske flagget fra uavhengighetstiden.

I 1986 protesterte flere forfattere mot russifiseringen. Samme år ble det dannet en menneskerettighetsgruppe i Liepāja av arbeidere og tidligere dissidenter, «Helsingfors 86». Forfatterforeningen offentliggjorde i 1988 den hemmelige tilleggsprotokollen til den tysk-sovjetiske pakten av 1939, der Latvia ble gitt til Sovjetunionen. Den offisielle sovjetiske fremstillingen av krigsårene gikk ut på at det hadde vært en selvstendig latvisk revolusjonær handling å bli en del av Sovjetunionen. Derfor var det undergravende for regimets legitimitet når sannheten om den tysk-sovjetiske pakten kom åpent frem.

I oktober 1988 holdt Den latviske folkefronten sin første kongress. Folkefronten fikk raskt over 300 000 medlemmer. Folkefronten støttet Gorbatsjovs reformpolitikk og krevde større økonomisk og politisk selvstyre, frie valg og stopp i ikke-latvisk innvandring. Med slike krav kunne den samle både reformvennlige kommunister og mer radikale nasjonalister. Like før kongressen hadde Latvias øverste sovjet gjort latvisk til offisielt språk og godkjent bruken av det gamle nasjonalflagget.

En del russere i Latvia støttet Folkefronten, men våren 1989 ble det dannet en egen organisasjon, Den internasjonale fronten (Interfront), for å sikre at Latvia forble i Sovjetunionen og til forsvar for russiske interesser mot latvisk nasjonalisme. Etter hvert ble kravene i Folkefronten mer radikale, og 31. mai 1989 ble det vedtatt at full uavhengighet måtte settes på dagsorden. Den 23. august 1989 − 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten − var Folkefronten medarrangør av menneskekjeden fra Tallinn over Riga til Vilnius. Folkefronten hadde fått klart flertall både ved valg til den sovjetiske Folkekongressen (en nyskapning under Gorbatsjov) i mars 1989 og ved kommunevalg i desember 1989.

Det første frie parlamentsvalget ble arrangert i 1990. Ved valget til det latviske øverste sovjet/råd (nasjonalforsamlingen) fikk Folkefronten 66 % av stemmene og fikk sammen med andre nasjonalistiske grupper 2/ 3 flertall i det øverste sovjet/råd, noe som gjorde det mulig å forandre grunnloven. 4. mai vedtok nasjonalforsamlingen en resolusjon som erklærte at innlemmelsen av Latvia i Sovjetunionen i 1940 var ulovlig. I tillegg ble fire artikler fra grunnloven fra 1922, som definerte Latvia som en selvstendig stat, vedtatt. Reformkommunisten Anatolijs Gorbunovs ble gjenvalgt som leder av nasjonalforsamlingens presidium (statsoverhode), mens Ivars Godmanis, nestleder i Folkefronten, ble statsminister. I motsetning til Estlands og Litauens kommunistpartier var flertallet i det latviske partiet lojale mot Moskva. Det førte til splittelse av partiet.

Sovjetunionens president Gorbatsjov erklærte vedtakene fra den latviske nasjonalforsamlingen ulovlige. Etter de sovjetiske angrepene i Litauen i januar 1991 ble det bygd barrikader i Riga, og ubevæpnede mennesker samlet seg til forsvar av nasjonalforsamlingen, fjernsynshuset og andre offentlige bygninger. Den 20. januar stormet sovjetiske sikkerhetsstyrker Innenriksdepartementet, og fem mennesker ble drept.

Latvia nektet å delta i arbeidet med en ny sovjetisk unionsavtale og boikottet Gorbatsjovs folkeavstemning om denne. Landet holdt i stedet sin egen folkeavstemning den 2. mars 1991. 74 % stemte for uavhengighet av Sovjetunionen. Fremmøtet var på 83 %. Det viser at også en stor del av de etniske minoritetene stemte for et uavhengig Latvia.

Siste fase i uavhengighetskampen ble gjort lettere av det mislykkede statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Da kuppet i Moskva brøt sammen, erklærte nasjonalforsamlingen Latvia som uavhengig stat. To dager senere ble kommunistpartiet forbudt. Lederen i partiet hadde støttet kuppet og ble derfor arrestert. En lang rekke stater anerkjente deretter Latvia, deriblant Sovjetunionen. I september ble Latvia medlem av FN. I desember 1991 dannet de fleste tidligere sovjetrepublikkene Samveldet av uavhengige stater. Men Latvia og de andre baltiske statene valgte å stå utenfor.

Ved uavhengigheten ble grunnloven av 1922 gjeninnført. Denne sterke institusjonelle kontinuiteten med mellomkrigstiden skiller Latvia fra de andre statene i Baltikum. Høsten 1991 vedtok parlamentet at bare borgere i Latvia frem til 1940 og deres etterkommere skulle tildeles statsborgerskap. Mange ble da statsløse. Men vedtaket gjorde det klart at de kunne få statsborgerskap hvis de kunne snakke latvisk, hadde bodd i Latvia i minst 16 år og ikke var borgere i andre stater. Vedtaket ble kritisert av flere europeiske stater og møtte sterke reaksjoner i Russland. Nasjonale spørsmål og statsborgerskapspolitikken har skapt politisk uro i Latvia.

Den nye nasjonalforsamlingen som ble valgt sommeren 1993, bekreftet vedtaket om å innføre grunnloven fra 1922. Pga. reglene for statsborgerskap ble omtrent 27 % av befolkningen holdt utenfor valget. I begynnelsen av juli valgte nasjonalforsamlingen Guntis Ulmanis fra Bondeunionen (LZS) til president. Det største partiet ved valget ble sentrum- høyre alliansen «Latvias vei» (LC) med 36 av 100 mandater. LC dannet regjering sammen med Bondeunionen, som fikk 12 representanter. Begge disse partiene ble dannet etter at Folkefronten gikk i oppløsning. I juli 1994 trakk Bondeunionen seg fra regjeringssamarbeidet pga. uenighet om næringspolitiske spørsmål, og en langvarig regjeringskrise inntrådte, før LC dannet en ny regjering om høsten sammen med noen mindre partier. Fra 1993 var LC og nasjonalistpartiet Fedrelandspartiet (TB/LNNK) de mest stabile regjeringspartiene.

Parlamentet vedtok en ny lov om statsborgerskap i juni 1994. Den gikk inn for et kvotesystem som på sikt ville gjøre det vanskelig for mange russere å bli statsborgere. Etter internasjonalt press og økt bekymring om at den nye loven ville sette Latvias medlemskap i Europarådet i fare, ble presidenten overtalt til å avvise loven. Nasjonalforsamlingen endret loven i juli, og de omstridte kvotereglene ble fjernet. Latvia ble medlem av Europarådet i februar 1995, nesten to år etter Estland og Litauen. I en folkeavstemning i 1998 stemte flertallet av latvierne ja til at det skal bli enklere for russere å få adgang til latvisk statsborgerskap.

Overgangen til markedsøkonomi og den sosiale utviklingen etter uavhengigheten har vært preget av de samme omstillingsproblemene som i andre tidligere kommunistland. Da den baltiske økonomien var så tett integrert i den sovjetiske, førte det til ekstra problemer. I Latvia er det påvist flere tilfeller av korrupsjon i forbindelse med privatiseringsprogrammene.

Tilbakegangen i økonomien var betydelig frem til 1994, med en dramatisk redusert levestandard for store grupper av befolkningen, ikke minst pensjonistene. En stor bankkrise i 1995, da en rekke banker gikk over ende, bremset den beskjedne veksten som var i gang. Latvias økonomiske utvikling har hatt negative konsekvenser for innbyggerne på landsbygda, og fattigdommen på landsbygda har økt.

Ved parlamentsvalget høsten 1995 var partibildet uoversiktlig: flere nye partier dukket opp, andre endret navn eller ble borte. Hovedtendensen var at populistiske partier på ytterfløyene fikk økt oppslutning, mens sentrumspartiene ble svekket. Landets vanskelige økonomiske situasjon, raskt økende sosiale forskjeller, kriminalitet og korrupsjon var bakgrunnen for polariseringen og politikerskepsisen blant velgerne. Regjeringspartiet Latvias vei gikk kraftig tilbake, mens sentrum-venstre partiet Det demokratiske partiet Saimnieks (DPS) ble størst. Etter langvarige regjeringsforhandlinger ble det dannet en bred koalisjonsregjering. Forretningsmannen Andris Šķēle ble statsminister. Han hadde bakgrunn i DPS, men var nå partipolitisk uavhengig. Šķēle måtte gå av i 1997 pga. en rekke korrupsjonsskandaler. Men samme koalisjon fortsatte i regjering. Guntars Krasts fra Fedrelandspartiet ble ny statsminister.

Valgene 1998 brakte på nytt store endringer i nasjonalforsamlingen; både DPS og det høyrepopulistiske partiet mistet alle sine mandater. Et nytt sentrumsparti – Folkepartiet (TP), stiftet av tidligere statsminister Šķēle – fikk størst oppslutning med 24 mandater. Men partiet ble holdt utenfor regjeringskontorene. En ny regjeringskrise sommeren 1999 førte imidlertid til at Fedrelandspartiet inngikk en samarbeidsavtale med Folkepartiet, og Šķēle ble statsminister på ny.

I 1999 gikk president Ulmanis av og ble etterfulgt av Vaira Vike-Freiberga. Hun ble den første kvinnelige presidenten i Sentral- og Øst-Europa og ble gjenvalgt med klar margin 2003.

En måned etter innsettelsen nektet president Vike-Freiberga å underskrive en ny språklov som nasjonalforsamlingen hadde vedtatt. Den ville gjøre det vanskeligere å bruke russisk i en rekke sammenhenger. Men den nye presidenten mente den var i strid med ytrings- og informasjonsfriheten og fikk støtte fra bl.a. EU. Det ble likevel stilt språklige krav til kandidater som stilte til valg i parlamentet. Språkkravene ble fjernet fra valgloven i 2002.

I april 2000 gikk Šķēle av som statsminister for å unngå å bli felt i en tillitsvotering. Bakgrunnen var strid om privatisering innad i regjeringen, som hadde felt to regjeringer etter 1998-valget. Denne uenigheten skapte store problemer mellom det liberale Folkepartiet og det nasjonalistiske Fedrelandspartiet. Andris Berzins overtok som statsminister for en ny koalisjonsregjering måneden etter, men han måtte gå av etter valget 2002. Da ble enda et nytt parti størst; sentrum–høyre-partiet Ny Æra (26 av 100 mandater). Den tidligere sentralbanksjefen og grunnlegger av Ny Æra, Einars Repše, ble statsminister for en regjering av fire partier. Valgresultatet ble tolket som et oppgjør med korrupsjonen og det offentlige vanstyret som har preget Latvia siden uavhengigheten. Men også denne regjeringen gikk i oppløsning. Etter to regjeringskriser 2004 ble Aigars Kalvitis ny statsminister – den femte etter århundreskiftet.

I 2008 ble Valdis Zatlers valgt til president. Den forrige presidenten, Vaira Vike-Freiberga var gjennom hele sin tid som president Latvias mest populære politiker. Presidenten i Latvia har begrenset makt, men fungerer ofte som en representasjonsfigur og opinionsdanner.

Statsminister Godmanis og hans koalisjonsregjering tok i 2007 over etter regjeringen Kalvitis, men med samme koalisjonsstruktur. Hovedprioriteringen til den latviske regjeringen har vært og er økonomisk vekst for raskest mulig å komme på EUs gjennomsnittlige inntektsnivå. Landet står overfor store utfordringer i forhold til inflasjon, budsjettunderskudd og arbeidsmarkedet.

Latvia opplever en negativ befolkningsvekst og en stor del av arbeidsstokken drar utenlands, samtidig som flere næringer mangler arbeidskraft. Sosial utjevning og bekjempelse av korrupsjon har ikke blitt høyt prioritert politisk. En sentral politisk utfordring er integrasjonen av Latvias store russisktalende minoritet. Av Latvias 2,3 millioner innbyggere har rundt 62 % latvisk som morsmål, mens nær 37 % oppgir russisk som førstespråk. Rundt 400 000 innbyggere er såkalte ikke-borgere uten stemmerett, men ellers alle sosiale rettigheter. I 2006 ble det vedtatt en kontroversiell lov som innebar at søkere om statsborgerskap må bestå en latvisk språktest.

Etter 1991 hadde Latvia to hovedproblemer i forhold til Russland. Det første gjaldt de russiske troppene som var stasjonert i landet. Etter en avtale i 1992 begynte tilbaketrekkingen, og de siste russiske soldatene forlot latvisk jord i august 1994. Statsborgerskapsloven og språkrettighetene til den russiske befolkningen skapte også problemer med Russland.

I 2004 ble Latvia både medlem av EU og NATO. Latvia er en varm tilhenger av nære transatlantiske forbindelser og er meget velvillig innstillt til USA. Selv om Latvia ser positivt på det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU, regnes NATO som den viktigste garantisten for sikkerhet.

Latvia støttet USAs strategi i Irak-konflikten i 2003, sammen med bl.a. de andre baltiske landene, Polen og Tsjekkia. Disse statene gikk dermed imot den fransk-tyske linjen i Irak-spørsmålet.

Latvia var motstander av forslaget om at det skulle utnevnes én EU-president som skulle avløse ordningen om det roterende formannskapet. I tillegg ønsket Latvia å beholde ordningen om at alle EU-land skulle ha en representant i EU-kommisjonen. Nasjonalforsamlingen i Latvia godkjente den nye EU-grunnloven våren 2005, og er per 2005 en av de nye EU-statene som ligger best an til å innføre EUs fellesvaluta euro.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.