Salaspils

Salaspils er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1186 som holme da biskop Meinhard med hjelp av murere fra Gotland bygde en borg på en øy i Daugava her. Etter at det ble reist en kirke på øya på 1200-tallet, fikk øya navnet Kirchholm. På slutten av 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet var stedet et viktig sentrum for den liviske bosetningen ved Daugava. I 1380 ble det bygd en ny borg og St. Georgs kirke på bredden av Daugava som fikk navnet Neu-Kirchholm. Denne borgen ble sprengt i 1577 under Livlandskrigen da styrkene til Ivan 4 nærmet seg.

I svensk historie forbindes byen (på svensk: Kirkholm) med ett av den svenske krigsmaktens største nederlag. I slaget ved Kirkholm i 1605 led den svenske armeen nederlag mot en tallmessig langt mindre polsk-litauisk hær som besto av polsk-litauiske styrker og styrker fra hertugdømmet Kurland. Svenskene under Karl 9 mistet 8 000 mann i kamp mot det godt utrustede polsk-litauiske og kurlandske rytteriet. Nederlaget ga støtet til en opprustning og taktisk omlegging av Sveriges armé som i sin tur førte til dens store slagstyrke under Trettiårskrigen. På 1600-tallet bygde svenskene et stort festningsverk i Salaspils.

I løpet av andre verdenskrig opprettet den nazistiske okkupasjonsmakten Salaspils konsentrasjonsleir nord for Salaspils (1941–1944), som i stor grad hadde politiske fanger. På dette stedet ble det i 1967 anlagt et minnested med bygninger og skulpturgrupper. Dette minnestedet er inkludert i den latviske kulturkanon.

• Latvia
• Latvias geografi
• Latvias historie