Bergverksdrift i Norge

Tradisjonelt har de metalliske malmene hatt størst betydning i norsk bergindustri, men i begynnelsen av 2000-årene er industrimineraler, naturstein og pukk, sand og grus langt viktigere økonomisk. Bildet viser uteområdet ved Hustadmarmor i Elnesvågen ved Molde, som per 2004 er verdens største produsent av kalksteinsfiller til papirindustrien.

Hustadmarmor av Gunnar Sandvik NRK Møre og Romsdal/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Masovn ved Nes jernverk, Aust-Agder. Her ble det produsert råjern til 1909.

av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Bergverksdrift har spilt en viktig rolle i norsk næringsliv siden begynnelsen av 1600-tallet, og er blant de eldste eksportindustriene i landet.

Tradisjonelt har de metalliske malmene veid tyngst i norsk bergindustri. Dette har i løpet av 1980– og 1990-årene forandret seg totalt. I dag er industrimineraler, naturstein, pukk, sand og grus langt viktigere økonomisk. Bruttoproduksjonsverdien innen norsk bergverksindustri var i 2016 beregnet til cirka 10,2 milliarder kroner. Av dette utgjorde eksportverdien 4,4 milliarder kroner.

Byggeråstoff er den dominerende delen av bransjen. Mineralressurser inngår i en rekke industrielle verdikjeder, og norsk industri importerer også betydelige mengder mineralressurser fra andre land.

Industrimineraler

Industrimineraler er mineraler og bergarter av økonomisk verdi som produseres på grunn av sine fysiske, kjemiske, ikke-metalliske egenskaper. Industrimineraler utnyttes i mange ulike produkter, blant annet som fyllstoff i maling, papir og plast, og som hovedbestanddeler i keramikk, glass og sement.

Gruvedrift basert på industrimineraler er en viktig del av norsk bergindustri. Norge har betydelige ressurser og gode muligheter for nye produkter. De viktigste eksportproduktene er, etter avtagende verdi: kalksteinsfiller, olivin, nefelinsyenitt, kvarts, feltspat, dolomitt, talk og grafitt.

Les mer om industrimineraler.

Sentrale produsenter

Hustadmarmor AS i Elnesvågen ved Molde er en stor produsent av kalksteinsfiller til papirindustrien. Selskapet er en del av det internasjonale Omya AG med tilholdssted i Sveits.

Olivin går hovedsakelig til metallurgisk industri. Det meste av produksjonen stammer fra North Cape Minerals AS med forekomster ved Åheim og Raubergvika i Møre og Romsdal og Bryggja i Nordland. North Cape Minerals produserer også kvarts og feltspat i Glamsland ved Lillesand og nefelinsyenitt på Stjernøy i Finnmark. Alle tre produktene anvendes som råstoff i glass- og keramisk industri. Forekomsten på Stjernøy er en av de tre største i verden. Den største er Blue Mountain i Canada som eies av Unimin. Unimin har igjen store eierinteresser i North Cape Minerals.

Kvalitetsdolomitt anvendes blant annet til fyllstoff, og sammen med sjøvann til produksjon av magnesium. Franzefoss Bruk har brudd i Ballangen og Norwegian Holding ved Fauske og i Vefsn.

Den innenlandsorienterte del av mineralindustrien produserer store volum kalkstein til sement, og kvartsitt til ferrosilisiumindustrien. Norcem AS tar årlig ut kalkstein ved Brevik i Telemark og Kjøpsvik i Nordland. Elkem ASA produserer fra sine kvartsittbrudd i Tana.

Naturstein

Naturstein er betegnelsen på all stein som kan sages, spaltes eller hugges til plater eller emner for bruk i utearealer, bygninger og monumenter. Vi skiller mellom skifer, og blokkstein. Hovedandelen av produksjonsverdien av naturstein stammer fra larvikitt-råblokk, resten er fordelt på marmor og skifer.

Skifer er bergarter som spaltes langs naturlige, plane sjikt. Vanlige skifertyper er leirskifer, fyllittskifer, glimmerskifer og kvartsittskifer.

Blokkstein brytes som store blokker, som deretter sages eller hugges til plater og emner. Vanlige typer er larvikitt, anortositt, marmor, granitt, kalkstein og sandstein.

Murestein produseres av skifer, gneiser og granitter som kan deles opp etter spaltbarhet.

Les mer om naturstein.

Sentrale produkter

Larvikitt er Norges viktigste naturstein. Den er utbredt i Vestfold, særlig langs kysten mellom Tønsberg og Langesundsfjorden. Steinen tas ut i store rektangulære blokker og eksporteres ubearbeidet over hele verden, men vesentlig til Sør-Europa og Østen. Larvikitt ble i 2008 kåret til Norges nasjonalbergart.

Marmor brytes i Fauske i Nordland og eksporteres vesentlig som råblokk.

Kvartsittskifer tas ut i store brudd i Alta og Oppdal, og fyllittskifer ved Otta. En betydelig del av skiferen forarbeides og omsettes i standard format.

Pukk, sand og grus

Råstoffene sand, grus og pukk er fellesbetegnelsen på mineralske råstoff som brukes til bygge- og anleggsformål. Råstoffene tas ut fra fjell ved sprenging (stein, pukk) eller fra naturlige løsmasser og grusavsetninger). Bransjen har også betydelige ringvirkninger i foredling og transport. Hovedmengden går til hjemmemarkedet. Om lag 20 prosent av produksjonsvolumet eksporteres.

Metalliske malmer

Metallisk malm er en betegnelse på bergarter som inneholder metaller med en egenvekt på over 5 gram/cm³.

Driften på kobber, sink og blyholdige sulfidmalmer er snart historie. Gruvene ved Løkken, Røros, Sulitjelma og Mofjellet har alle lenge vært nedlagt, mens Grong gruber i Nord-Trøndelag og Bleikvassli grube i Nordland ble nedlagt 1998. Nikkel og Olivin AS i Ballangen, Nordland, som produserte nikkel/kobber- og kobolt-konsentrat, ble nedlagt i 2003.

Rana Gruber AS som driver jernmalmforekomsten i Dunderlandsdalen, Nordland, gikk fra dagbruddsdrift til underjordsdrift i 1998.

A/S Sydvaranger i Finnmark, Norges største gruveselskap på jernmalm gjennom tidene, ble nedlagt høsten 1997 etter 87 års drift. Driften ble tatt opp igjen i 2010 med nye eiere, men ble nedlagt på nytt. Sydvaranger Gruve AS har i 2016 hatt begrenset produksjon av jernmalm fra tidligere utdrevne masser.

Nye Fosdalen Bergverk AS, Nord-Trøndelag, tuftet på jernmalm, innstilte driften høsten 1997.

Titania AS, Hauge i Dalane, produserer årlig 0,5 millioner tonn ilmenittkonsentrat. Cirka 25 prosent går til ilmenittverket i Tyssedal, 20 prosent til Kronos Titan AS, Fredrikstad, og resten til eksport. Kronos produserer 30 000 tonn titanpigment årlig. Titania og Kronos eies av det amerikanske Kronos International Ltd.

Energimineraler (Kull)

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) på Svalbard eies av staten. SNSK produserte cirka 300 000 tonn kull i 1998. Fra 1997 har det vært regulær drift i Sveagruva i Van Mijenfjorden og i gruve 7 i Longyearbyen. Produksjonen økte betydelig i de første årene etter at Svea kom i gang. I 2016 ble det solgt 0,96 millioner tonn kull.

Driften av kullgruvene på Svalbard har lenge gått med underskudd. I 2017 ble det besluttet å avvikle kullvirksomheten i Svea og Lucknefjell, mens driften av Gruve 7 fortsetter.

Les mer om gruvedriften på Svalbard i artikkelen Næringsliv på Svalbard.

Forvaltning, lovgivning

I 1539 ble det innført en bergordning som fulgte saksisk bergrett og var skrevet på tysk. I 1683 kom en bergordinans som erstattet denne. I 1812 ble den egentlige bergordningen innført, mens den første virkelige berglov skriver seg fra 1842.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (tidligere Bergvesenet) er Statens forvaltningsorgan for bergverksaktiviteter, med hovedkontor i Trondheim og avdelingskontor i Longyearbyen. Særlig viktig for forvaltningen er Mineralloven av 2009.

Les mer under avsnittet «Lovgivning» i artikkelen om bergverksdrift.

Historikk

Det ble drevet ordnet bergverksdrift siden 1200-tallet og frem til 1600-tallet, vesentlig på komplekse sulfidmalmer inneholdende sølv, kobber, bly og sink. Norsk jernindustri skriver seg fra 1500-tallet (Fossum verk ved Skien var det første i 1542). En tid var det 18 små jernverk i drift, disse smeltet jern fra en rekke små, rike forekomster på Sør- og Østlandet. Noen av de viktigste jernverkene var Næs Jernverk, Fossum verk, Ulefos Jernværk, Fritzøe jernverk, Bærums Verk, Eidsvoll Jernverk og Frolands Verk. De var basert på trekullsmelting, og fra 1850-årene forsvant de gradvis.

Les mer i Store norske leksikon

bergverksdrift