Guizhou, provins i sørvestlige Kina, grenser til Congqing og Sichuan i nord, Yunnan i vest, Hunan i øst og Guangxi i sør; 174 000 km2 med 35 247 700 innb. (2000). Hovedstad: Guiyang.

Provinsen omfatter den østlige delen av Yunnan–Guizhou-platået. Terrenget i vest omfatter et platåaktig høyland mellom 1200 og 2400 moh., med fjell som når opp i ca. 2900 moh. Sentralt i provinsen strekker Miaoling-fjellene (1100–1500 moh.) seg østover og danner vannskillet mellom Chang Jiangs (Yangtzekiang) og Zhu Jiangs (Perleelvens) elvesystemer. I alt 87 % av arealet består av fjell og høyland, ytterligere 10 % av bakkelandskap, i gjennomsnitt 1000 moh. De resterende 3 % består av dypt nedskårne elvedaler som i nord, øst og vest for det meste er lavere enn 500 moh. (lavest 137 moh.). Mer enn 2/3 av provinsen dekkes av et karstlandskap med bl.a. en rekke underjordiske elveløp over til dels lange strekninger.

Subtropisk monsunklima med nedbørmengder mellom 900 og 1500 mm. Middeltemperaturene varierer mellom 3 og 10 °C i januar og 18 og 28 °C i juli. Guizhou er ofte rammet av ekstreme klimatiske fenomener som tørke, lave temperaturer, haglstormer, kontinuerlig duskregn og flom.

Ca. 65 % av innbyggerne er han-kinesere, som med tiden har innvandret fra de overbefolkede naboprovinsene Sichuan og Hunan og er bosatt i de lettest tilgjengelige områdene. Resten av befolkningen består av over 80 ulike minoritetsfok med rik folklore som inkluderer mange festivaler. Den største minoriteten er miao (hmong); ca. halvparten av Kinas miao-folk bor i Guizhou. Også dong, shui og gelo har sin hjemmehørighet i provinsen. Befolkningen er blant Kinas fattigste med den høyeste andelen analfabeter. Kun 1/3 av landsbyene har medisinske klinikker (noe som samtlige kinesiske landsbyer skal ha etter nasjonale retningslinjer). Største byer er hovedstaden Guiyang, Liupanshui, Zunyi Anshun og Duyun.

Guizhou er blant de fattigste av Kinas provinser og regioner bl.a. grunnet svakt utviklet landbruk og dårlig utbygd samferdsel. Pga. terrenget er kun 11 % av arealet dyrket. Av dette er hele 45 % terrasser i fjellsidene og 23 % på flatland, mens de resterende 32 % er lavproduktive åkrer i bakkelandskap. Ris, som er det overveiende viktigste produktet, dyrkes på flatlandene i øst og sørøst, som regel kun en avling i året. I høylandet i vest dyrkes mais og hvete. De viktigste salgsproduktene er tobakk og raps fulgt av bomull, sesam, sukkerrør, te og tussahsilke. Produksjon av tobakk har i 1990-årene utviklet seg til å bli provinsmyndighetenes viktigste kilde for skatteinntekter. Storfe, svin og sau er viktigst i husdyrholdet. Skogbruket har stor økonomisk betydning, med produksjon av tømmer, lakkvarer og treolje. Vannkraft bygges ut langs Wu Jiang. De mineralske ressursene omfatter kull, fosfor, kvikksølv, aluminium, mangan antimon, sink, bauxitt og jernmalm. Industrien omfatter metallurgisk og kjemisk industri i tillegg til lettindustri som tekstil-, papir-, lærvare-, sigarett- og vinproduksjon. Den regionale utviklingen er svært ujevn med noen særlig grad av industrialisering kun i de sentrale og nordlige delene av provinsen med hovedstaden Guiyang og Zunyi som industrielle sentre. I tillegg finnes noe industri i Duyun, militærindustri i Kaili og kullgruverelatert industri i Lupanshui. I byen Maotai produseres det verdenskjente maotaibrennevinet.

Flere hovedjernbanelinjer går gjennom Guizhou. Likevel er kommunikasjonene svært vanskelige.

Han-kinesisk bosetning var opprinnelig sporadisk, men de opprinnelige folkene ble fordrevet fra de mest fruktbare områdene i løpet av 1500-tallet. En ny bølge av innvandring kom på slutten av 1800-tallet fra de overbefolkede naboprovinsene Hunan og Sichuan. Guizhou forble svakt utviklet til tross for at Kuomintang-regjeringen til en viss grad bygde ut veiene og jernbanen i 1930-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.