Selv om minoritetene utgjør en liten del av befolkningen, dekker deres tradisjonelle områder over halvparten av det territoriet som i dag styres av kinesiske myndigheter. Det gjelder Indre Mongolia i nord, Xinjiang, Qinghai, Tibet og deler av Sichuan i vest, samt deler av Yunnan, Guizhou, Guangxi, Hainan og andre provinser i sør. Kinas offisielle politikk er at minoritetene skal ha anledning til å lære sine egne språk ved siden av å lære kinesisk, og kinesiske myndigheter har bidratt til å utvikle skriftspråk for en del av minoritetene. Det varierer imidlertid sterkt i hvor stor grad minoritetene faktisk lærer å lese og skrive sine egne språk. Kinesiske myndigheter utgir bøker og sender radioprogrammer på større minoritetsspråk.
Nesten alle minoritetsspråk i Nord-Kina tilhører en av den altaiske språkfamiliens tre hovedgrener: tyrkiske (herunder blant annet uigurisk, som tales i Xinjiang), mongolske og tungusiske (herunder blant annet mandsju, som er i ferd med å dø ut) språk. I tillegg kommer koreansk i nordøst og det indoeuropeiske språket tadsjikisk i nordvest.
I Sør-Kina er de språklige forholdene mer komplekse, med språkfamiliene tai (herunder blant annet zhuang, som med sine cirka 15 millioner mennesker hovedsakelig i Guangxi utgjør Kinas største minoritet), tibeto-burmansk (en gren av sino-tibetansk, omfatter blant annet tibetansk og yi), miao-yao (spredt over store deler av Sør-Kina) og mon-khmer (i det sørvestlige Yunnan).
Kommentarer (1)
skrev Erik Klepsvik
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.