Kinas offisielle språk er kinesisk, som med sine mange, ytterst forskjellige dialekter er morsmål for ca. 92 % av befolkningen. De resterende 8 % tilhører én av over 50 ulike, offisielt anerkjente minoritetsgrupper, hvorav alle unntatt hui (kinesiske muslimer) har sitt eget eller sine egne minoritetsspråk. Selv om minoritetene utgjør en liten del av befolkningen, dekker deres tradisjonelle områder over halvparten av det territoriet som i dag styres av kinesiske myndigheter. Det gjelder Indre Mongolia i nord, Xinjiang, Qinghai, Xizang og deler av Sichuan i vest, samt deler av Yunnan, Guizhou, Guangxi, Hainan og andre provinser i sør. Kinas offisielle politikk er at minoritetene skal ha anledning til å lære sine egne språk ved siden av å lære kinesisk, og kinesiske myndigheter har bidratt til å utvikle skriftspråk for en del av minoritetene. Det varierer imidlertid sterkt i hvor stor grad minoritetene faktisk lærer å lese og skrive sine egne språk. Kinesiske myndigheter utgir bøker og sender radioprogrammer på større minoritetsspråk.

Nesten alle minoritetsspråk i Nord-Kina tilhører en av den altaiske språkfamiliens tre hovedgrener: tyrkisk (herunder bl.a. uigurisk, som tales i Xinjiang), mongolsk og tungusisk (herunder bl.a. mandsju, som er i ferd med å dø ut). I tillegg kommer koreansk i nordøst og det indoeuropeiske språket tadsjikisk i nordvest.

I Sør-Kina er de språklige forholdene mer komplekse, med språkfamiliene tai (herunder bl.a. zhuang, som med sine ca. 15 mill. mennesker hovedsakelig i Guangxi utgjør Kinas største minoritet), tibeto-burmansk (en gren av sino-tibetansk, omfatter bl.a. tibetansk og yi), miao-yao (spredt over store deler av Sør-Kina) og mon-khmer (i det sørvestlige Yunnan).

Mange minoritetsspråk har sine egne skriftsystemer. Uigurisk utviklet tidlig et eget alfabet av semittisk opphav, men dette ble erstattet med arabisk skrift allerede ved overgangen til islam på 1200-tallet. Det opprinnelige uiguriske alfabetet ble imidlertid brukt til å skrive mongolsk på Dsjengis-khans tid og er fremdeles i bruk. Det største minoritetsspråket, zhuang, hadde ikke noe skriftsystem før kinesiske myndigheter laget et system bygd på latinske bokstaver i 1957. Yi hadde en slags stavelsesskrift brukt for religiøse formål, som kinesiske myndigheter forenklet og standardiserte i 1975. Det tibeto-burmanske språket naxi har både en stavelsesskrift og en vakker, om enn lite utviklet piktografisk skrift primært brukt av prester. Tibetansk skrift har indiske røtter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.