gnostisisme

Gnostisisme er religiøse og filosofiske retninger som oppstod i antikken. Betegnelsen tilkjennegir at gnostisismen er en frelsesreligion, der kunnskap eller innsikt spiller en vesentlig rolle. Gnostisismen var en del av det svært sammensatte hellenistiske kulturelle og religiøse miljøet, og det har eksistert flere ulike gnostiske retninger med noen likhetstrekk.

Faktaboks

uttale:
gnostisˈisme
etymologi:
av gresk gnosis, ‘innsikt, kunnskap’

Gnostikere mente at verden styres av to motsatte prinsipper og skilte mellom "Den høyeste guddommelighet" og Skaperen (Demiurgen) som var en lavere guddom og ansvarlig for å ha skapt den materielle verden.

Ideene

Gnostikerne betraktet sine systemer som frelsesveier. De mente at menneskets sjel har sin opprinnelse i den åndelige verden, der det transcendente gudevesen, ofte kalt Ånden, Livet eller Lyset, holdt til. Dette var omgitt av individuelle, guddommelige vesener (gresk aioner), som samlet ble kalt Pleroma ('fylden'). Under dem stod arkontene. De holdt til på planetene og regjerte over den materielle verden, som var skapt av en demiurg, en laverestående makt som i noen gnostiske tekster ble identifisert med Jahve (Gud i Det gamle testamentet og Tanakh).

Ifølge gnostikerne er menneskets livsmål at sjelen eller den guddommelige gnist skal frigjøres fra det fengsel som den materielle og kroppslige verden er, og vende tilbake til den transcendente, åndelige verden. Forutsetningen for dette er at mennesket får kunnskap om tilværelsen og sin egen oppbygning, det vil si at det består av en forgjengelig del, legemet, og en uforgjengelig del, sjelen. Denne dualismen er karakteristisk for gnostisismen. Noen gnostiske grupper har også markert sin kritikk av den fysiske verden gjennom en asketisk livsstil.

De fleste gnostiske systemer har forestillingen om en frelserskikkelse som er kommet for å meddele den nødvendige kunnskap og være fører og beskytter for sjelen på dens vei tilbake til den åndelige verden. Svært ofte er det tale om Visdommen (gresk Sofia), som også kalles Achamot (av hebraisk chokma, 'visdom'), som sammen med 11 andre aioner leder sjelens frigjøring. I gnostiske systemer med kristen tilknytning kan Jesus, som det i kristen teologi var vanlig å identifisere med Visdommen, tillegges denne rollen.

Bakgrunn

Gnostisismens opprinnelse er fremdeles uklar, selv om det synes klart at den går tilbake til førkristen tid. Muligens vokste den frem etter Aleksander den stores invasjon i Egypt og Midtøsten.

Gnostisismen videreutviklet stoff fra jødiske, kristne og iranske (zoroastriske) kilder, som ble knyttet sammen ved hjelp av gresk tenkning som orfisme, platonisme, Aristoteles' naturtanker og senere fremfor alt nyplatonismen. Fremtredende gnostiske systembyggere var syreren Basilides og egypterne Valentinus, som virket i Roma på 100-tallet, og Karpokrates.

Mens mange gnostiske tekster viser klar kristen tilknytning, gjelder dette ikke for alle. Dette er særlig blitt klart etter at en samling kildeskrifter ble funnet i Egypt i 1945 (Nag Hammadi-tekstene). Tidligere var vår kunnskap om gnostisismen hovedsakelig hentet fra kristne forfattere som bekjempet bevegelsen som kjettersk, særlig fra tidlige kirkefedre som Irenaeus, Tertullian og Epifanios.

Motstand

For Oldkirken representerte gnostisismen en utfordring som øvde innflytelse langt inn i veletablerte kirkelige kretser. Særlig var manikeismen en konkurrent til den kristne kirke. Ledende kirkefedre betraktet gnostisismen som kjetteri, og bekjempet den i sterkt polemiske ordelag.

Også innenfor datidens jødedom ble gnostisismen ansett som en trussel mot det rabbinerne mente var rett live og lære. Likevel har enkelte gnostiske ideer funnet veien inn i den jødiske mystikken, kabbala, og ikke minst i kabbalisten Isaac ben Salomon Lurias esoteriske doktriner.

I nåtiden

Noen hevder at gnostisismen blant annet via katarene overlevde som en undertrykt og hemmelig kunnskap i Europa helt opp i vår tid, men dette er omstridt. Imidlertid finnes i dagens Iran og Irak fremdeles en religiøs retning, mandeismen (se mandeere), som har bevart klart gnostiske trekk. I moderne tid er det oppstått flere religiøse bevegelser som har gnostisk preg, for eksempel Eckankar og gralsbevegelsen, uten at direkte historiske forbindelser kan påvises.

Litteratur

  • Filoramo, Giovanni: A History of Gnosticism. Oxford.Blackwell, 1990.
  • Gilhus, Ingvild Sælid & Thomassen, Einar (red.): Gnostiske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter, Bokklubben 2002.
  • Pagels, Elaine: The Gnostic Gospels, New York: Vintage Books, 1997.
  • Rudolph, Kurt: Gnosis : the nature and history of an ancient religion, 1983
  • Walker, Benjamin: Gnosticism : Its History and Influence, Harper Collins 1990.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg