Gnostisisme, religiøse og filosofiske retninger som oppstod i antikken. Gnostisismens opprinnelse er fremdeles uklar, selv om det synes klart at den går tilbake til førkristen tid. Muligens vokste den frem etter Aleksander den stores invasjon i Egypt og For-orienten.

Gnostisismen var en del av det svært sammensatte hellenistiske kulturelle og religiøse miljø, og det har eksistert flere ulike gnostiske retninger. Mens mange gnostiske tekster viser klar kristen tilknytning, gjelder dette ikke for alle. Dette er særlig blitt klart etter at en samling kildeskrifter ble funnet i Egypt 1945 (Nag Hammadi-tekstene). Tidligere var vår kunnskap om gnostisismen hovedsakelig hentet fra kristne forfattere som bekjempet bevegelsen som kjettersk, særlig Irenaeus, Tertullian og Epifanios.

For Oldkirken representerte gnostisismen en utfordring som øvde innflytelse langt inn i veletablerte kirkelige kretser. Særlig var manikeismen en konkurrent til den kristne kirke. Ledende kirkefedre betraktet gnostisismen som kjetteri, og bekjempet den i sterkt polemiske ordelag.

Betegnelsen tilkjennegir at gnostisismen er en forløsningsreligion, der kunnskap eller innsikt spiller en vesentlig rolle. Karakteristisk er en sterk interesse for tilværelsens oppbygning og menneskets natur og livsmål. Gnostisismen videreutvikler stoff fra jødiske, kristne og iranske kilder, som knyttes sammen ved hjelp av gresk tenkning som orfisme, platonisme, Aristoteles' naturtanker og senere fremfor alt nyplatonismen. Fremtredende gnostiske systembyggere var syreren Basilides og egypterne Valentinus, som virket i Roma på 100-tallet, og Karpokrates.

Gnostikerne betraktet sine systemer som frelsesveier. Menneskets sjel hadde sin opprinnelse i den åndelige verden, der det transcendente gudevesen, ofte kalt Ånden, Livet eller Lyset, holdt til. Dette var omgitt av individuelle, guddommelige vesener (gr. aioner), som samlet ble kalt Pleroma ('fylden'). Under dem stod arkontene. De holdt til på planetene og regjerte over den materielle verden, som var skapt av en demiurg, en laverestående makt som i noen gnostiske tekster ble identifisert med Jahve (Gud i Det gamle testamente). Menneskets livsmål er at sjelen eller den guddommelige gnist skal frigjøres fra det fengsel som den materielle og kroppslige verden er, og vende tilbake til den transcendente, åndelige verden. Forutsetningen for dette er at mennesket får kunnskap om tilværelsen og sin egen oppbygning, dvs. at det består av en forgjengelig del, legemet, og en uforgjengelig del, sjelen. Denne dualisme er karakteristisk for gnostisismen. Noen gnostiske grupper har også markert sin kritikk av den fysiske verden gjennom en asketisk livsstil.

De fleste gnostiske systemer har forestillingen om en frelserskikkelse som er kommet for å meddele den nødvendige kunnskap og være fører og beskytter for sjelen på dens vei tilbake til den åndelige verden. Svært ofte er det tale om Visdommen (gr. Sofia), som også kalles Achamot (av hebr. chokma, 'visdom'), som sammen med 11 andre aioner leder sjelens frigjøring. I gnostiske systemer med kristen tilknytning kan Kristus, som det i kristen teologi var vanlig å identifisere med Visdommen, tillegges denne rollen.

Noen hevder at gnostisismen bl.a. via katarene overlevde som en undertrykt og hemmelig kunnskap i Europa helt opp i vår tid, men dette er omstridt. Imidlertid finnes i dagens Iran og Irak fremdeles en religiøs retning, mandeismen (se mandeere), som har bevart klart gnostiske trekk. I moderne tid er det oppstått flere religiøse bevegelser som har gnostisk preg, f.eks. Eckankar og gralsbevegelsen, uten at direkte historiske forbindelser kan påvises.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.