Aaro Hellaakoski, finsk forfatter; lærer, med naturvitenskapelig doktorgrad. Spesielt hans tidlige diktning preges av en sterk selvfølelse med trass og kompromissløshet, som ofte kommer frem som en kamp mellom fornuft og følelse, f.eks. i samlingen Me kaksi (Vi to, 1920). Også pga. hans utdannelse ble naturen et viktig element for Hellaakoski, en befrier som kunne rive ham løs fra hans identitetsproblem, som i samlingen Elegiasta oodiin (Fra elegi til ode, 1921) og Maininki ja vaahtopää (Dønning og skumtopp, 1924). Et tredje karakteristisk trekk var eksperimenteringen.

Hellaakoski ville utvide grensene for sin diktning i tre retninger: i bilde, rytme og ordbruk; samlingen Jääpeili (Isspeilet, 1928). Han utgav ingen dikt 1928–41, da han skrev sin doktoravhandling, men 1941–53 utkom flere samlinger som hørte til de ypperste i samtidens finske lyrikk, bl.a. Uusi runo (De nye diktene, 1943), Huojuvat keulat (Gyngende stavn, 1946), Hiljaisuus (Stillhet, 1949), Sarjoja (Suiter, 1952) og Huomenna seestyvää (Oppklaring i morgen, 1953). De siste samlingene preges av en panteistisk-religiøs stemning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.