Aaro Hellaakoski, finsk forfatter; lærer, med naturvitenskapelig doktorgrad. Spesielt hans tidlige diktning preges av en sterk selvfølelse med trass og kompromissløshet, som ofte kommer frem som en kamp mellom fornuft og følelse, f.eks. i samlingen Me kaksi (Vi to, 1920). Også pga. hans utdannelse ble naturen et viktig element for Hellaakoski, en befrier som kunne rive ham løs fra hans identitetsproblem, som i samlingen Elegiasta oodiin (Fra elegi til ode, 1921) og Maininki ja vaahtopää (Dønning og skumtopp, 1924). Et tredje karakteristisk trekk var eksperimenteringen.

Hellaakoski ville utvide grensene for sin diktning i tre retninger: i bilde, rytme og ordbruk; samlingen Jääpeili (Isspeilet, 1928). Han utgav ingen dikt 1928–41, da han skrev sin doktoravhandling, men 1941–53 utkom flere samlinger som hørte til de ypperste i samtidens finske lyrikk, bl.a. Uusi runo (De nye diktene, 1943), Huojuvat keulat (Gyngende stavn, 1946), Hiljaisuus (Stillhet, 1949), Sarjoja (Suiter, 1952) og Huomenna seestyvää (Oppklaring i morgen, 1953). De siste samlingene preges av en panteistisk-religiøs stemning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.