Eila Pennanen

Eila Pennanen var en finsk forfatter, oversetter og litteraturkritiker. Hun var svært produktiv og skrev om lag 50 bøker og oversatte omkring 100. Hun huskes særlig for sine historiske romaner om Birgitta av Vadstena (Pyhä Birgitta, 1954) og om kvekerbevegelsen (Valon lapset, 1958, «Lysets barn») og Tammerfors-trilogien.

Pennanen debuterte i 1942 med Ennen sotaa oli nuoruus («Før krigen var ungdommen»), en tittel som ble et munnhell for hennes generasjon. Tammerfors-trilogien (Himmun rakkaudet, 1971, «Himmus elskere»; Koreuden tähden, 1972, «For fasadens skyld» og Ruusuköynnös, 1973, «Rosebuketten») som tok utgangspunkt i hennes families liv som hvitsnipproletariat i Tammerfors ved århundreskiftet, vokste etter hvert til fem bind med Santalahden aika (1986, «Santalahtis tid») og Kulmatalon perhe (1988, «Familien i hjørnehuset»). Kritikere har likevel fremhevet hennes fem bind med noveller som det beste i forfatterskapet.

Hun tok studenteksamen 1936 og universitetseksamen 1940, og deltok i kvinners arbeidstjeneste under vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Hun arbeidet i forlag og reklamebransjen i 1943–1955 og var deretter fri forfatter. Hun var gift og skilt to ganger.

Eila Pennanen var aktiv i lokalpolitikk i Urjala for sosialdemokratene, og hadde også verv i kulturlivet. Hun underviste i oversettelsesteori, og skrev essays både om britiske forfattere, om finske klassikere og om finsk populærlitteratur.

Flere av hennes bøker er oversatt til svensk. På norsk er hun bare representert med en novelle i Finland forteller (1982).