Eino Leino var en finsk forfatter, litteraturkritiker, oversetter og redaktør som skrev både dikt, skuespill, romaner, noveller og essays. Leino blir regnet som en av Finlands betydeligste lyrikere. Han utga mer enn 100 arbeider.

Leino utga sine to første diktsamlinger i 1896, 18 år gammel. Sammen med broren Kasimir Leino (1866–1919) utga han tidsskriftet Nykyaika (Samtiden) 1898–1899, og rundt århundreskiftet utfoldet han et energisk og allsidig talent som student (uten eksamen), redaktør, kritiker, kommentator og forfatter.

Han skrev en lang rekke diktsamlinger som vitner om et frodig talent og et rikt stemningsliv. Diktet «Helsinki sumussa» (Helsingfors i tåke) fra 1899 er et angrep på russifiseringen under guvernør Bobrikov.

Hans beste arbeid som lyriker er de to samlingene Helkavirsiä (1903 og 1916, svensk oversettelse Helkasånger 1963). Her forener han impulser fra Kalevala og annen finsk folkediktning og eventyrmystikk med fransk symbolisme og andre elementer fra tidens modernistiske litteratur.

Leinos liv gir inntrykk av ubehaget ved det borgerlig konforme, og en lengsel mot det bohemske. Han var først gift fra 1905 til 1908 med Freya Schoultz, men hadde helt fra 1903 hatt et forhold til forfatteren Hilja Onerva Lehtinen (L. Onerva).

Han giftet seg på ny i 1913 med Aino Kajanus og igjen i 1921 med Hanna Laitinen.

Romanen Pääïvä Helsingissä (1905, En dag i Helsingfors) er et et tidsbilde og en diskusjon om kunst. En tidsbilde fra tiden rundt den andre oppstanden mot russifisering (1905–1906) gis i trilogien Tuomas Vitikka (1906), Jaana Rönty (1907) och Olli Suurpää (1908). Romanserien Työn orja (1911, Slave av arbeidet); Rahan orja (1912, Slave av pengene); Naisen orja (1913, Slave av kvinnen); Onnen orja (1913, Slave av lykken) er et angrep på tidens kapitalisme. Det er karakteristisk for Leinos romaner at de inngår i samtidens debatt om sosiale og politiske spørsmål.

I romanen Nuori nainen (1910, norsk utgave Den unge kvinnen 1993) blir kvinnen karakterisert av fire menn som ser henne fra hvert sitt ståsted. Denne ble senere speilet av en annen roman av Leino, som utkom etter hans død, hvor fire kvinner karakteriserer en ung mann.

Med sine symbolske skuespill forsøkte Leino å fornye finsk teater.

Han skrev også om finsk litteratur. Suomalaisia kirjalijoita (1909) er essays om enkeltforfattere, mens Suomalaisen kirjallisuuden historia (1910) er en kort finsk litteraturhistorie helt opp til samtiden.

Leinos samlede verker utkom i 16 bind fra 1926 til 1930.

På norsk finnes den korte romanen Den unge kvinnen (Nuori nainen 1910, norsk utgave 1993) og et utvalg noveller med tittelen Honninglabb og andre forteljingar (2004).

Enkelte av hans bøker er oversatt til svensk: Lyriskt urval (1931, oversatt av Diktonius), Den unga kvinnan (1911) og Alla kasvon kaikkivallan (1916, svensk oversettelse Inför allmaktens anlete 1991)

Fem av hans romaner og skuespill ble filmet for finsk tv mellom 1963 og 1993, sist en ni episoder lang serie etter romanen Pankkiherroja (1914, Bankdirektørene). Ved 100-årsjubileet i 1978 hadde den biografiske filmen Runoilija ja muusa premiere; filmen la vekt på hans første ekteskap fra perioden 1905-1908.

Lauri Leppänens statue av Leino på Esplanaden i Helsingfors ble avduket i 1953. Jouko Toiviainens minnesmerke ved Leinos fødested ble avduket ved hundreårsjubileet i 1978. Leinos barndomshjem ble gjenreist i 1978. I Roma ble en minnetavle avduket i 1971 til minne om Leinos opphold i byen i 1908 og hans oversettelse av Divina Commedia.

Et litterært selskap for å ta vare på forfatterskapet ble etablert i 1947. Litteraturprisen Eino Leino-prisen er etablert av selskapet, og første gang delt ut i 1956. Den tildeles særlig til lyrikere og litteraturforskere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.