retten til fritt, uten forhåndskontroll (jfr. sensur) fra noen offentlig myndighet, å offentliggjøre sine tanker i trykt skrift. Virkelig trykkefrihet forutsetter videre ansvarsfrihet for de meninger som fremsettes, forutsatt at de ikke støter an mot straffelovgivningens bestemmelser om ærekrenkelser, sedelighetsforgåelser, brudd på taushetsplikt, oppfordring til å begå straffbare handlinger osv. Trykkefrihet ansees i alle demokratiske land for en av de viktigste borgerrettigheter og er i alminnelighet uttrykkelig hjemlet i forfatningen.
Historikk
Kravet om trykkefrihet inntok en fremtredende plass i opplysningstidens politiske diskusjon, og prinsippet ble under påvirkning herav opptatt i den franske menneskerettighetserklæring 1789 og senere i den amerikanske forbundsforfatning ved et tillegg 1791. I FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er trykkefrihet hjemlet i art. 19; tilsvarende bestemmelser er opptatt i art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 og i FN-konvensjonen om borgerlige og politiske rettigheter (1966) art. 19.
Norge
I Danmark-Norge innførte Struensee trykkefrihet 1770, men friheten ble i de nærmeste år igjen begrenset, særlig ved forordning 27. sept. 1799 om trykkeprivilegier, da det ble forbudt å drive boktrykkervirksomhet uten særskilt tillatelse (privilegier) fra Kancelliet. I Norge ble trykkefrihet fastslått tidligere og i mer omfattende form enn i de fleste andre land gjennom Grunnlovens § 100. Grunnloven foreskrev opprinnelig at «Trykkefrihed bør finde Sted», den avskaffet derved sensur; den fastslo dessuten positivt: «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.» Ved en grunnlovsendring i 2004 ble bestemmelsen noe endret. Det fastslås nå direkte at forhåndssensur av trykte medier ikke kan benyttes. Setningen om de frimodige ytringer er bevart i den nye grunnlovsteksten.