Elmer Diktonius, egentlig Elmer Rafael Diktonius, finlandssvensk forfatter, kjent for original, nyskapende og radikal poesi i det unge, konfliktfylte Finlands første selvstendige år.

Politikeren Otto Kuusinen, som var musikkelev hos Diktonius, påvirket hans litterære løpebane i radikal retning. Debuten skjedde 1921 med dikt- og aforismesamlingen Min dikt, som ble fulgt av Hårda sånger (1922), Taggiga lågor (1924), Stenkol (1927) og Stark men mörk (1930). Hans lyriske språk er antipoetisk, skarpt, lakonisk og aggressivt, med forbilder fra Nietzsche og Whitman, futurisme og ekspresjonisme. Et revolusjonært opprør slår ofte gjennom, men han gav også kjærlige og muntre portretter av barn og finsk natur.

Dikt om musikk er et annet innslag som ofte går igjen. I senere samlinger som Mull och moln (1934), Jordisk ömhet (1938) og Varsel (1942) er det radikale innhold noe dempet, og gir plass for en panteistisk fellesskapsfølelse med alt levende. Hans siste diktsamlinger var Annorlunda (1948) og Novembervår (1951).

I sin prosakunst dyrket Diktonius novellen (Ingenting, 1928 og Medborgare i republiken Finland, 1935) med realisme og frodighet, og musikkessayet (Opus 12, 1933), men høyest nådde han i naturskildringen Onnela (1925) og i fortellingen Janne Kubik (1932).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.