Atferd, den totale personlige eller gruppemessige menneskelige oppførsel og uttrykksform som preges av det herskende kulturmønster på en bestemt tid og et bestemt sted. Se også atferdsmønstre.

Et individs atferd er et resultat av dets personlige utvikling, og en gruppes atferd bestemmes av felles tradisjoner, vaner og normer. Menneskets nærmeste slektninger i dyreriket er menneskeapene. Fra deres atferd kan en lære mye om menneskenes atferd. Selv om menneskene for lengst har overgått dyrene i mental utvikling, kan reglene for dyrs sosiale atferd ofte i en eller annen form anvendes på mennesket.

Den viktigste regulator både av menneskers og av dyrs atferd er selvoppholdelsesdriften og omsorgen for at avkommet skal overleve. Det å finne mat og ly for vær og vind har alltid vært drivkraften bak menneskenes mest primitive atferdsmønstre. For et titalls millioner år tilbake i dyrenes historie skilte menneskearten seg mer eller mindre klart ut fra primatene (en gruppe pattedyr som omfatter halvaper, aper og mennesker). De tidligste menneskelignende artene må ha gått oppreist på bakbena, og de må ha holdt til på de store, gressbevokste slettene i utkanten av de tropiske skogene. En hel rekke forskjellige menneskelignende aper utviklet seg, men de fleste bukket tydeligvis under. Omsider fikk noen av dem en hjerne som var stor nok til å sette dem i stand til å forsvare seg mot sine naturlige fiender.

For dette formål lærte de å bruke «hjelpemidler», som f.eks. løse gjenstander, stokker, steiner og deler av dyreskjeletter. Disse urmenneskenes tidligste atferdsmønster tok utvilsomt sikte på å skaffe tilstrekkelig føde, og dernest på å slå tilbake angrep. Det var sikkert også ville feider dem imellom. I begynnelsen bestod maten av frukt, bladknopper, insekter, larver og mark, akkurat som for deres forfedre menneskeapene. Etter hvert gikk mennesket over til å bli kjøtteter. Dermed ble jakten en del av dets atferdsmønster. Ved å ta sine intellektuelle evner i bruk, utviklet mennesket våpen for å øke utbyttet. Kanskje ansporet dette til sosial atferd. Det er klart vist at menneskeapene begynte å opptre i flokk etter som de skjønte at jaktbyttet lettere lot seg felle av en gruppe jegere sammen. En kan trekke vidtrekkende slutninger om konstitusjonen hos de pattedyrene som menneskene stammer fra, ved å studere deres matvaner, fordi konstitusjonen er nøye tilpasset deres matvaner. De var meget avhengige av å finne den maten de hadde tilpasset seg.

Det skjedde en spesialisering som under visse omstendigheter kunne være en ulempe. Når det blir knapt med bytte, kan det bli vanskelig for rovdyr å opprettholde livet. En endring i klimaet kan skape vansker for planteetere, særlig for dem som har spesialisert seg på en viss plantesort. Sjansene for å overleve er størst for de artene som kan leve av mange slags føde. Mennesket har utviklet seg til å bli altetende. Det er det ikke alene om. Den brune rotten har f.eks. spredt seg ut over hele verden takket være sin altetende natur.

Denne tilpasningsevnen er i stor grad ansvarlig for menneskets overherredømme på jorden. Den har gjort det mer eller mindre uavhengig både av klimaforhold og matvaner som avviker fra det som er vanlig i det opprinnelige tropiske miljøet.

En annen faktor som har gitt mennesket et typisk atferdsmønster, er dets evne til å stå imot en fiende. I dyreriket finner vi mange eksempler på slik tilpasning av utstyr og atferd, f.eks. ved utvikling av panser, pigger og spisser, klør og huggtenner, luktkjertler, kroppsfarge og beskyttelsesfarge. Men vi ser også utvikling av forskjellige atferdsmønstre uten «våpen», i form av å ta flukten, stivne, imitere død osv.

En må anta at det «årvåkne» urmennesket lærte meget av å iaktta atferden hos dyrene, selv om en ikke kan bevise dette. Urmennesket må ha lagt merke til at noen dyrearter drev jakt i grupper og angrep fienden i fellesskap, eller delte oppgavene mellom seg på annen måte. Dette kan en lære meget om av veggdekorasjoner i huler, selv om disse er fra en nær fortid. De viser at mennesket i de tidligste tider må ha utformet sin atferd etter mønster av dyrene.

Et av de viktigste stadiene i menneskenes utvikling var da menneskene mistet hårene på kroppen. Like vesentlig var det at de fikk sin oppreiste holdning og gange. Det var en enorm fordel at bare bakbena ble brukt til å gå med, og at forlemmene kunne utvikles til armer. De første menneskeartene hadde kraftige «gå-ben», mens armene og hendene kunne brukes til alle andre gjøremål. Den aller viktigste forutsetningen for utvikling til menneske var at hjernen vokste. Dette var en «ny» slags utvikling på et helt annet plan enn de tidligere tilpasningene. Likevel ble loven om det naturlige utvalg fulgt. Det å gå over til å bli et menneskelig vesen gikk hånd i hånd med det å gå over fra innebygd, instinktiv atferd av mer biologisk natur til mer «kulturelle» atferdsmønstre.

Det er uklart hvorfor den beskyttende kroppsbehåringen forsvant, og også hvordan det skjedde. Det kan heller ikke tidfestes når i den menneskelige utvikling det skjedde. Vi vet at i det primitive urmenneskets omgivelser på gressteppene var kroppshårene ikke lenger så nødvendige som de var for forgjengerne, som hadde sitt tilhold i skogene.

Ikke desto mindre var tapet av «dyrepelsen» meget viktig for atferdsutviklingen, særlig for den seksuelle atferden. Ansiktsuttrykket er fremdeles en av de viktigste menneskelige kontaktformidlere. Utviklingen av den erotiske sans ble forsterket av kroppens nakenhet, og den knyttet et sterkere bånd mellom mann og kvinne. Dette medvirket til å skape familier og grupper med felles mål, som f.eks. å drive jakt eller søke etter planter til å leve av.

Mennesket har etter hvert fått et atferdsmønster som spenner over et så stort register at det er et spørsmål om studiet av dyrenes atferd kan gi oss mer å bygge på. Dets liv er nok fremdeles underlagt biologiske lover. De fleste former for menneskelig atferd er rettet mot det å bevare. For dette formål er samfunnets og kirkens innflytelse stor i bevarende retning. Praktisk og teknisk ekspertise kan ha like stor innflytelse i motsatt retning. Kulturelle former som står i veien for normal utvikling, forsvinner likevel etter hvert.

I motsetning til andre primater har mennesket en enorm evne til å tilpasse seg nye omgivelser, og det er ikke bundet til bestemte tilholdssteder. Innen det område hvor det holder til, har det likevel en tilbøyelighet til å vokte sine territoriale grenser, noe det har felles med andre primater. Det innbyrdes samkvemmet mellom menneskenes forfedre begrenset seg til deres egen gruppe. Mennesket selv er derimot meget aktivt søkende i sitt forhold til andre og egentlig også et omgjengelig vesen.

Redskaper betydde meget mer for mennesket enn for de andre primatene. Vår tids menneskeaper gjør svært liten bruk av redskaper. Dessuten befinner samkvemmet og kommunikasjonene mellom de ikke-menneskelige primatene seg på et uhyre lavt nivå sammenlignet med selv den mest primitive menneskelige tale.

De ikke-menneskelige primatene deler ikke maten mellom seg. I de primitive menneskesamfunnene var det å dele maten et grunnleggende prinsipp.

Menneskearten – iberegnet underarter og raser – skiller seg derfor fra de ikke-menneskelige primatene ved sin oppreiste holdning, sin større hjerne, ved en bedre utvikling av ben og armer, og særlig ved den fine bygningen av hendene, som gjør dem i stand til å lage og håndtere redskaper. Den økende mengden tillærte atferdsmønstre førte til visse kulturelle mønstre, selv om slike i høy grad også finnes i dyreriket. De kommunikasjonsformene som kom til og gjorde gjensidig forståelse mulig, var et stort skritt i utviklingen fremover fra de ikke-menneskelige forfedrene. For disse var riktignok også imitasjon et viktig middel til å overbringe «viten» og «kultur» og særlig tekniske ferdigheter.

Menneskets evne til å utveksle «ideer» ved hjelp av symboler ble uhyre viktig for deres kulturutvikling. Det rike register av tonefall som er typisk for den menneskelige stemme, gjorde at den enkleste følelsesytring kunne uttrykkes fullstendig i nyansert og artikulert tale. Det er naturligvis umulig å følge hele utviklingen av et «språk» når en ikke har skriftlige overleveringer fra de første fasene. Som sine førmenneskelige forfedre kan mennesket uttrykke et bredt register av følelser ved hjelp av mimespill og fakter. Selv moderne mennesker gjør bruk av denne form for kommunikasjon, slik at en kan forstå mye bare ved å iaktta mennesker som snakker sammen. Foruten å bruke stemmen bruker de ansiktet, og særlig øynene, ved å forandre blikkets retning, heve øyebrynene, bevege munnen, hodet og hele kroppen, hendene, armene, ja, til og med ben og føtter.

Atferd i samkvem med andre kan innskrenkes til signaler og fakter som er intimt knyttet til de talte ordene. Disse signalene er kjent av alle, men på grunn av den raske rekkefølgen legger en som regel ikke merke til i hvilken grad de understreker de talte ordene. Som oftest er en seg ikke bevisst de individuelle «signalene» en knytter til bestemte uttrykk, men alle mennesker har sine høyst personlige signaler.

Før utviklingen av den artikulerte tale må disse forskjellige signalene ha vært de viktigste former for kommunikasjon, slik det fremdeles er i dyreriket, selv blant menneskeapene. En må anta at de første menneskene overtok en rekke atferdsmønstre fra dyrene som omgav dem, og dermed også overførte «kunnskap» fra dem til seg. Et eksempel på dette er å drive jakt i grupper, enten kollektivt, slik hundeartene gjør, eller i familier, som løvene. Et annet eksempel er felles motstand mot inntrengere og fiender, som hos bavianene. I begynnelsen må fordelingen av oppgaver ha vært like ufullkommen som hos dyrene, men mennesket lærte seg snart hvor viktig det er å dele arbeidet mellom seg.

Bruken av redskap førte til en helt ny slags «tenkning». Når mennesket laget et spyd, var det utvilsomt klar over hva det skulle brukes til, og dette har det nok fått sine barn og sine stammefrender til å forstå. Dette var ikke bare en reaksjon på en stimulus, dvs. på omstendighetene, men også på tanken om en «fremtidig situasjon», nemlig på effektiv bruk av gjenstanden. Det å danne seg et bilde av en slik situasjon kan ha vært opprinnelsen til en «skrift» som utviklet seg via en rekke enkle symboler for gjenstander og begreper innen det primitive menneskets verden.

Et viktig trinn i utviklingen av den menneskelige atferden var utvilsomt herredømmet over ilden. Bruk av ild hadde en overveldende virkning, ikke minst på ernæringsvanene. Mens forfedrene før hadde brukt det meste av dagen til å samle mat, kunne det første menneske som greide å koke eller steke maten, på forholdsvis kort tid lage seg et måltid han kunne leve av en god stund fremover. Den fritiden han da oppnådde, kunne brukes til videre mental utvikling, og til å samle erfaringer. På den måten kunne han bruke en stor del av dagen til å lage redskaper, få seg bedre husly, og til andre virksomheter.

Å lage redskaper gav særskilte ferdigheter som kom til nytte når klimaforandringer tvang mennesket til å hanskes med naturen under nye omstendigheter. Og mennesket, som i mellomtiden nesten fullstendig hadde mistet sin kroppsbehåring, begynte, da det ble nødvendig, å svøpe seg i dyreskinn.

Arkeologene har påvist at tempoet i urmenneskets utvikling var umåtelig langsomt, og at denne utviklingen først skjøt fart i steinalderen. Nye tanker og begreper oppstod, og ritualene fikk en viktig plass både i menneskenes atferd og i deres kunstneriske uttrykk. Det siste skyldtes at enkelte grupper levde i huler, som «inspirerte» dem til rituelle utsmykninger.

De nyere studiene av atferd hører inn under psykologien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.