bolteklatring

Bolteklatring er en eldre betegnelse på teknisk fjellklatring. Klatrerne benyttet jernbolter (engelsk pitons) som ble slått inn i sprekker med hammer. De tidlige boltene ble omtalt som fjellbolter eller bankebolter.

Bankebolter ble introdusert, i Norge, av Arne Næss sr. i 1935, da han vendte hjem etter et studieopphold i Østerrike. Bankeboltene revolusjonerte klatresporten. De økte sikkerheten og muliggjorde bestigninger av fjellvegger som tidligere hadde blitt regnet for umulige. Til å begynne med ble boltene brukt til å feste taustiger i for å komme seg forbi crux (vanskelig passasje i klatring) klatrerne ikke var i stand til å klatre i fri. Bankebolter brukt til taustiger ble tatt ut igjen for videre bruk senere i klatringen. Senere ble bankeboltene brukt til å sikre tauet når klatringen ble gjort i fri. Det ble da vanlig å la boltene stå igjen i fjellet.

Bruk av bankebolter i forbindelse med fjellklatring var vanlig frem til omkring 1970 da kiler og hexer ble utviklet. Bankebolter brukes fortsatt i forbindelse med storveggsklatring, vinterklatring og isklatring.

Ekspansjonsbolter tok etter hvert over som det foretrukne hjelpemiddel for å sikre seg ved klatring der boltene skulle bli igjen i veggen. Ekspansjonsbolter har den fordelen at de kan plasseres på steder der det ikke er sprekker i fjellet.