Født: 20. april 1889
Død: 30. april 1945
Adolf Hitler i Nürnberg i 1933.
Adolf Hitler, tysk nazistisk politiker. Deltok som frivillig i den tyske hær 1914–18, leder for det nasjonalsosialistiske partiet fra 1921, foretok 1923 et mislykket kupp, og ble idømt 5 års festningsarrest. Utnevnt til rikskansler 1933, statssjef 1934–45.
Hitler ble født i Braunau i Østerrike, hans far var tollbetjent. 18 år gammel reiste han til Wien, der han forsøkte å komme inn på kunstakademiet. Hitler ble ikke tatt opp som student, fordi han på grunnlag av opptaksprøver ble ansett for å mangle talent. Trolig ble grunnlaget for hans antisemittisme, tyske nasjonalisme og forakt for de demokratiske institusjoner lagt under hans opphold i Wien. I 1913 slo han seg ned i München, og han deltok i den bayerske hær i den første verdenskrig. Tysklands nederlag kom som et sjokk på ham.
I 1919 vendte han tilbake til München, hvor han sluttet seg til en gruppe av tidligere frontsoldater som var politisk aktive. Han kom i kontakt med Deutsche Arbeiterpartei, som 1920 fikk navnet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei (NSDAP). Hitler ble i 1921 leder for partiet. Halvmilitære stormtropper (Sturmabteilung, SA) ble organisert, hakekorset og hilsen med oppstrakt arm kom i bruk. Hitler hadde en krets av nære medarbeidere, deriblant Rudolf Hess, Herman Göring, Alfred Rosenberg og Ernst Röhm.
Kuppforsøk
Den 8. november 1923 holdt den bayerske regjeringssjefen, von Kahr, et foredrag i ølstuen Bürgerbräukeller. Salen ble omringet av SA-menn, og Hitler utropte seg selv til sjef for en ny nasjonal regjering og general Ludendorff til sjef for armeen. Neste dag marsjerte ca. 3000 mann fra SA og «Kampfbund», med Hitler og Ludendorff i spissen, fra Bürgerbräukeller i retning av regjeringskvarteret. De støtte sammen med væpnet politi, og Hitler ble arrestert og dømt til 5 års festningsarrest; han satt på festningen Landsberg. Den bayerske regjering benådet ham allerede desember 1924.
Under sin festningsarrest skrev Hitler første del av Mein Kampf, som utkom 1925, annen del kom 1926 (norsk overs., 2 bd., 1941). Mein Kampf inneholder hans selvbiografi og hans beskrivelse av nasjonalsosialisme som politisk ideologi. På det forfatningsmessige plan gikk nasjonalsosialistene inn for totalitetsprinsippet, dvs. at alle deler av samfunnet skulle underordnes partiets myndighet og førerprinsippet gjennomføres i alt samfunnsliv. Særlig uhyggelig var nasjonalsosialistenes raseteori og dens konsekvenser som innebar en hensynsløs og brutal politikk overfor andre befolkningsgrupper enn den tyske og «ariske», i første rekke overfor jøder og sigøynere.
Det mislykkede kuppforsøket og Hitlers fangenskap medførte en krise for partiet, og i de følgende år ble det sterkt redusert. Hitler og Ludendorff brøt samarbeidet, og de borgerlige tilhengerne trakk seg stort sett tilbake. Hitler gjenopptok sin propaganda 1925, men fikk taleforbud av myndighetene, i Bayern til 1926, i Preussen til 1929. I disse årene skrev Hitler mange artikler i partiets hovedorgan Völkischer Beobachter. Han hadde oppgitt håpet om å komme til makten ved et revolusjonært kupp, isteden ville han vinne støtte fra flertallet av det tyske folk og erobre makten på legalt vis. Han ble mer forsiktig med sin antikapitalistiske propaganda og forsøkte å få forbindelse med storindustrielle kretser.
1930 stilte nazistene til valg og ble det nest største partiet med mer enn 6 mill. stemmer. Partiet drev aktiv masseagitasjon og propagandavirksomhet, og dette i tillegg til stor misnøye pga. økende politiske og økonomiske problemer, var viktige årsaker til den store velgeroppslutningen. I 1931 dannet Hitler, sammen med den konservative leder Hugenberg og Stahlhelm-organisasjonen, en nasjonal front som storindustrien støttet økonomisk. Innen partiet oppstod en høyreretning under Göring og en venstreretning under Ernst Röhm og Gregor Strasser, med tyngdepunkt innen SA.
Nasjonalsosialismens fremgang fortsatte i 1931–32, samtidig som den tyske økonomiske situasjonen stadig ble forverret. Hitler var selv svært aktiv i partiets propaganda-arbeid, og stadig større deler av det tyske folk begynte å betrakte ham som Tysklands frelser. Våren 1932 stilte Hitler som Hindenburgs motkandidat til presidentvalget. Hitler, som hittil hadde vært østerriksk borger, fikk raskt et embete i Braunschweig og dermed tysk borgerskap. Ved det avgjørende valget tapte Hitler (Hindenburg fikk 53 prosent av stemmene, Hitler 36,8 prosent). Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk NSDAP 37,3 prosent og 230 representanter av 607. Men ved valget i november gikk partiet noe tilbake.
Rikskansler fra 1933
Hitler ble enig med den tidligere rikskansler von Papen om at nasjonalsosialistene og de tysk-nasjonale skulle inngå et regjeringssamarbeid, og 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler. Nasjonalsosialistene hadde utenom Hitler bare to representanter i regjeringen, Göring og Frick; flertallet av medlemmene var tysk-nasjonale og partiløse konservative. Ved et omgående nyvalg fikk NSDAP 43,9 prosent av stemmene. I løpet av våren og sommeren gjennomførte Hitler den totalitære ettpartistat, både administrasjonen og rettsvesenet kom under nasjonalsosialistisk kontroll.
I 1934 oppstod strid mellom SAs ledelse og riksvernets generaler. Röhm ville gjøre SA til grunnlaget for den nye armé, men generalene mente at en dårlig trenet borgerkrigshær var uskikket til å danne kjernen i en moderne, mekanisert hær. Dette innså Hitler; samtidig ønsket han å kvitte seg med opposisjonen innen partiet. Han beskyldte SA-lederne for å konspirere mot ham, og 30. juni 1934 ble Röhm og de fleste andre SA-ledere myrdet, etter Hitlers ordre. Han kvittet seg også med Gregor Strasser, von Kahr og general von Schleicher. Etter junimordene ble SA trengt i bakgrunnen til fordel for SS (Schutzstaffel). I august 1934 døde Hindenburg, og Hitler ble både rikspresident og rikskansler med tittelen «Führer und Reichskanzler». Han ble øverste sjef for riksvernet, som sverget ham troskap.
Den annen verdenskrig
Hitler hadde sannsynligvis både regnet med og ønsket en krig. Men han trengte tid til å ruste opp. Han ville styrke Tysklands strategiske stilling og forhindre at det ble innkretset som i 1914. I propagandaen krevde han likestilling og selvbestemmelsesrett for det tyske folk, senere også «Lebensraum». Tyskland gikk i 1933 ut av Folkeforbundet, i 1935 innførte Hitler alminnelig verneplikt, og i 1936 rykket tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland. Fra 1936 ble det et stadig nærmere samarbeid mellom Tyskland og Italia. Hitler søkte samtidig å dekke seg mot Sovjetunionen ved avtaler med Japan. Under den spanske borgerkrigen støttet han Franco, og kampen mot kommunismen stod i forgrunnen i den nazistiske propaganda. I 1938 besatte Hitler Østerrike.
Hitlers viktigste mål var å forhindre en allianse mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Hans politikk gikk ut på å nøytralisere vestmaktene og sikre seg deres godkjennelse av en ekspansjon mot øst, mot Sovjetunionen. Münchenforliket 1938 var en seier for denne politikken. Besettelsen av Praha (mars 1939) skapte derimot et motsetningsforhold til vestmaktene, særlig til Storbritannia. Da Hitler forstod at vestmaktene ikke ville finne seg i et tysk angrep på Polen, sluttet han august 1939 en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen. Dermed hadde han sikret seg mot en innkretsing, og 1. september rykket tyske tropper inn i Polen.
Også under krigen var Hitlers militære og politiske autoritet ubestridt. Den øverste ledelse av operasjonene lå i hans hovedkvarter. Hitlers skjebnesvangre feilgrep var beslutningen om å angripe Sovjetunionen. Han regnet med at russerne ville bli slått i løpet av sommeren og høsten 1941. Hitler tok i desember 1941 personlig over kommandoen over hæren, og det er mulig at det til en viss grad er fordi han grep inn, at den tyske hær overvant krisen vinteren 1941–42. Men med sin utpregede offensive innstilling hadde han vanskelig for å forstå defensiv krigføring, og han ble gjort ansvarlig både for katastrofen i Stalingrad og for nederlagene i Tunis og Normandie.
På denne tiden gav Hitler ordre til SS om å starte utrydding av politiske motstandere, homofile, kriminelle og personer som ikke tilhørte den tyske eller «ariske rase». SS sendte millioner av mennesker til konsentrasjonsleirer, som i realiteten ofte var tilintetgjørelsesleirer. Over seks millioner jøder som var bosatt i tyske eller tysk-kontrollerte områder ble drept i nazistenes «utryddingsaksjoner» mellom 1938–45. Nazistene så på dette som «den endelige løsning av jødeproblemet». Man regner med at totalt ca. åtte millioner mennesker ble drept av nazistene i konsentrasjonsleirer.
I militære kretser var det alltid en opposisjon mot Hitler, og etter Stalingrad fikk sammensvergelsen et større omfang. Kjernen var en gruppe konservative offiserer, med tilknytning til enkelte tidligere borgerlige politikere og noen tidligere fagforeningsledere. 20. juli 1944 ble Hitler lettere skadet i et attentat planlagt av høyere offiserer og embedsmenn. Sammensvergelsens medlemmer og de fleste av deres forbindelser ble drept. I tiden som fulgte, virket Hitler syk og utslitt, men han mistet ikke kontrollen over de væpnede styrker og partiet, og han beholdt sin nærmest hypnotiske makt over de nærmeste medarbeiderne. Hitler var i rikskanselliet i Berlin fra januar 1945. Like før sovjettroppene rykket inn i byens sentrum, 30. april 1945, begikk han selvmord sammen med Eva Braun, som han dagen før hadde giftet seg med.
Gåten Hitler
Hitler var vanskelig å komme inn på, og det er lite vi vet om ham som privatperson. Ingen av dem som stod ham personlig nær (moren, niesen Geli Raubald eller Eva Braun) har uttalt seg om dette. Selv formet han inntrykket av at han levde nokså asketisk og ofret seg for sin store politiske oppgave. Han var svært egosentrisk; når han var sammen med andre mennesker snakket han tildem, men han var dårlig til å lytte, herunder å motta råd.
Hitlers makt og betydning hadde sammenheng med hans klare ideologi og hans evne som demagog. Han disponerte et sett med grenseløst lojale medarbeidere og et stort propagandaapparat. Hans store styrke var hans evne som taler og hans voldsomme appell til massene. Like fullt er det i ettertid stadig stilt spørsmål om hvordan det var mulig for en kulturnasjon som Tyskland å la seg innordne et totalitært styresett dominert av én enkelt fører.
Adolf Hitler står i ettertid som en av historiens største despoter, og hans tro på at han kunne oppnå verdensherredømme har ikke sluttet å fascinere. Litteraturen om Hitler har vært omfattende og økende. Han har vært portrettert i en rekke filmer og fjernsynsserier, både dokumentariske og dramatiserte. I årene etter hans død dukket det stadig opp rykter om at han hadde unnsluppet; disse ryktene varte til sovjetiske arkiver ble åpnet i slutten av 1950-årene og obduksjonsrapporten offentliggjort. Ryktene om at han hadde overlevd kan ses på som den siste rest av myten om Hitler – dvs. den myten som Hitler selv og hans propagandaminister Goebbels hadde skapt. Ifølge denne var Hitler en opphøyd person, som stod over alt og ikke var personlig involvert i regimets forbrytelser. Hitler-mytens funksjon var å samle tyskerne om nazismen, men nazismen, slik den stod frem i Det tredje rike, kunne ikke overleve uten Hitler.