økologisk restaurering

I praksis er det ofte gradvise overganger mellom restaureringstiltak, rehabilitering og avbøtende tiltak eller miljøforbedrende tiltak.

Restaureringstiltak regnes som mest permanent og økologisk bærekraftig, mens avbøtende tiltak bare delvis bedrer de økologiske forholdene (eksempelvis for en, men ikke alle arter som var der opprinnelig).

Nødvendige tiltak for å restaurere fullt ut kan i en del tilfeller medføre at en virksomhet må opphøre. Eksempel på dette kan være at en økologisk tilpasset vannføring i vassdrag som brukes til produksjon av vannkraft, kan gi liten kraftproduksjon. Av hensyn til å opprettholde vannkraftproduksjonen, utelates ofte deler av vannføringene som økologien er tilpasset. Derfor er det vanligere i Norge med kun minstevannføring som avbøtende tiltak, for å sikre et minimum av arter og naturtyper langs vassdragene.

I vellykkede restaureringsprosjekter må ofte flere tiltak gjennomføres i sammenheng. Restaurering i vid forstand henspiller på miljøtiltak for å forbedre både fysiske, kjemiske og biotiske forhold for å oppnå god økologisk tilstand.

Etter at de abiotiske forholdene er gjenopprettet (habitatet er restaurert og eventuelle forurensinger er fjernet) kan det være aktuelt å re-introdusere, forflytte eller styrke en utryddet bestand eller art, eksempelvis fra et naboområde eller en genbank (for fisk eller elvemusling). Det finnes eksempler på at nye arter har blitt introdusert, i noen tilfeller også for å kompensere for andre menneskeskapte påvirkninger. Særlig invaderende fremmede arter forverrer imidlertid de økologiske forholdene vesentlig for de stedegne arter.

For å lykkes helt med restaurering, må ofte fremmede organismer desimeres eller hvis mulig fjernes. Dette kan også omtales som biotiske restaureringstiltak.

I de senere år er det også blitt økt fokus på at restaureringstiltak også må klimatilpasses. Klimaendringer medfører i en del tilfeller at et økosystem responderer senere og at restaurering således trenger lengre tid for å nå miljømålet. Bruk av biologiske og abiotiske indikatorer er målet på den økologiske tilstand som ønskes oppnådd med restaurering. I vannforekomster er det eksempelvis artssammensetning og årsklassestyrke for relevante fiskearter, sammen med hydromorfologi som benyttes for å klassifisere den økologiske tilstanden i vassdragsmiljøet i tråd med EUs vanndirektiv.

I kjølvannet av Stortingsmelding om Naturmangfold i 2016, ble det startet et arbeid med å utvikle fagsystemer for å klassifisere den økologiske tilstanden for all norsk natur.

Restaurering av Hjerkinn skytefelt har pågått i mange år. Stortinget vedtok i 1999 at dette tidligere militære området på Dovrefjell skulle restaureres til mest mulig opprinnelig natur. Dermed så trolig det største restaureringsprosjektet i Norge dagens lys (Hjerkinn PRO), som startet i 2002, da de første vegene ble fjernet. Militære anlegg og mer enn 45 km med veier skal fjernes. Området ryddes for skytefeltrester og terrenget revegeteres. I 2018 ble det tidligere skytefeltet vernet og innlemmet i Dovrefjell- Sunnndalsfjella nasjonalpark.

Norge har gjennom konvensjonen om biologisk mangfold på linje med andre land forpliktet seg til å restaurere en betydelig del av sine forringede økosystemer. Gjennom rapportering av de såkalte Aichi-målene til FN, skal utviklingen med å restaurere 15 prosent av disse økosystemene følges opp. Tilsvarende er Norge også forpliktet til å beskytte mot forringelse eller restaurere vannmiljøet i Norge, som del av det felles Europeiske vannregelverket (EUs vanndirektiv), og rapporterer dette per vannforekomst.

FN-landene er enig om at tyngre satsing på restaurering er helt sentralt for å nå flere av FNs bærekraftsmål, for blant annet å bekjempe klimakrisen, øke mattryggheten og bedre vannforsyningen og biologisk mangfold. FNs generalforsamling erklærte i mars 2019 starten på FNs tiår for restaurering av økosystem (2021–2030). Gjennom målrettede tiltak i samarbeid mellom FNs miljøprogram og matprogram (FAO) er målet å få i gang en massiv satsing på restaureringen av forringede økosystemer, og bygge videre på tidligere initiativ om restaurering.

Internasjonalt er det fokus på restaurering av vassdragsmiljø blant annet med damriving, miljøtilpassede vannføringer og habitatforbedringer eller rekonstruksjon av våtmarker. Det har også blitt økt fokus på at restaurering skal gi økosystemtjenester, som eksempelvis binde karbon, gi muligheter for friluftsliv og dempe klimaendringer (trær som gir skygge, holde på fuktighet, med videre).

• Artsdatabanken
• Konvensjonen om vern av biologisk mangfold
• Natur- og miljøvern
• Økologi

• REFORM – Verktøy, veiledning og eksempelbank for elverestaurering
• European Center for River Restoration
• Restaureringsøkologi – Sveriges Landbruksuniversitet (SLU)
• Norsk institutt for naturforskning – Restaureringsøkologi
• Forskning.no – Fra veg til villmark: små tuer kan gjøre stor forskjell

• Hagen, D., Lindhagen, A., Päivinen, J., Svavarsdóttir, K., Tennokene, M., Klokk, T. & Aarønæs, M. S. 2015. The Nordic Aichi restoration project. How can the Nordic countries implement the CBD-target on restoration of 15% of damaged ecosystems within 2020? TemaNord 2015:515. Nordic Council of Ministers. 76 pp.
• Mehlhoop AC, Evju M, Hagen D (2018). Transplanting turfs to facilitate recovery in a low-alpine environment – What matters? Applied Vegetation Science, 2018; 21:615–625.
• Pulg, et al. (2018). Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø. God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE rapport.
• REFORM 2015. A fresh look on effective river restoration: Key conclusions from the REFORM project. Policy brief issue no 3, Dec 2015.