Rondane nasjonalpark

Rondane er et stort og dominerende høyfjellsområde som består av tinde- og fjellgrupper, atskilt av lange dalganger og vide flyer hvor det er lett å se hvordan is og vann har formet landet. Det varier fra bred og vid U‑daler som ved Dørålen til fjellene omkring Smiubelgen med sine rygger og spisse tinder, med Storsmeden på 2016 meter som den høyeste. Her ligger det villeste landskapet i Rondane, med store botner der fjellveggene står steile og svarte hundrevis av meter til værs. Om sommeren drypper det hult av smeltende snø her inne, og den innerste bunnen ligger i evig skygge.

Øst for Rondvatnet ligger det andre store fjellpartiet i den sentrale delen av Rondane. På begge sider av vannet stiger fjellsidene bratt opp, bare brutt av et par store botner som har gravd seg inn i fjellsiden. Baksiden av disse botnene er nesten loddrette opp til en langsgående egg med flere topper, blant annet Storronden og Rondeslottet. Helt i nordøst ligger den en siste samling av grågrønne topper som Digerronden, Høgronden og flere andre på over 2000 meter.

Illmannadalen skiller det sentrale Rondane fra den sørlige delen av nasjonalparken som er mer avrundet og fredfylt enn lenger nord. Med noen få unntak er det mer rom mellom fjellene, med lange heier og rygger som toner bort i gulgrønne farger mot horisonten.

Berggrunnen i Rondane er nokså ensartet og består i alt vesentlig av en sandstein som ofte kalles sparagmitt. Den er hard og sprekker lett i flak og danner da en grov blokkmark eller ur, som er typisk for Rondane. Sparagmitten inneholder nesten ingen mineraler som plantene kan gjøre seg nytte av, og gir derfor et fattig jordsmonn i forhold til de skifrige bergartene i nordvest. Forskyvningen fra vest mot øst under den kaledonske fjellkjededannelsen førte til at de fleste fjell i Rondane ble brattere på østsiden enn på vestsiden.

Vegetasjonen ellers i Rondane er gjennomgående fattig og triviell, på grunn av det den sure sandsteinen, men også på grunn av det tørre sommerklimaet. På de vindblåste og tørre viddene er det ofte tepper av reinlav, kvitkrull og gulskinn, alle verdifullt vinterfôr for villreinen, sammen med et fåtall tørketålende arter av blomsterplanter, blant annet grepplyng, krekling, rabbesiv og stivstarr. Kartlaven dekker nesten alle steinene og gir fjellene et grønngult skjær, og den er derfor kanskje den mest karakteristiske organismen i Rondane. I det hele er det mer lav i Rondane enn i noe annet høyfjellsområde i Norge.

Den gjennomgående skrinne vegetasjonen avspeiler seg også i en fattig fauna, det er registrert bare omkring 35 forskjellige hekkende fuglearter innenfor nasjonalparken.

Mennesket har en lang historie i Rondane, noe tallrike fangstanlegg vitner om. I Verkilsdalen er det et stort fangstanlegg av en type som krevde samarbeid mellom flere jegere. I noen dyregraver er det også funnet trestokker med spiss, som sikkert skulle spidde reinen når den falt ned i graven. Trestokkene er blitt aldersbestemt til vikingtiden. Det er mulig at svartedauden førte til at det ble slutt på fangsten i Rondane, for anleggene er aldri omtalt i skriftlige kilder.

Fangstanleggene ligger spredt over hele Rondane, men aller tydeligst er de omtrent en kilometer øst for Rondvassbu, i Illmanndalen langs stien til Bjørnhollia. Det ligger også fine bogesteller langs stien fra Rondvassbu mot Kaldbekkbotn, nordvest for hytta like innunder Svarthammaren.

Sammen med Dovre Nasjonalpark og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark med landskapsvernområder er dette det største sammenhengende verneområde i Europa med villrein – en art Norge har et spesielt ansvar for å bevare.

Aasmund Olavsson Vinjes navn er uløselig knyttet til Rondane gjennom diktet «Ved Rundarne», som begynner med de velkjente ordene «No ser eg atter slike Fjell og Dalar ...». Det var i 1860, da Vinje var på vei til Trondheim for å dekke kroningen av Oscar 2., at han etter oppstigningen fra Østerdalen fikk se Rondane ligge der i all sin prakt. Bildet og stemningen ble hengende igjen, og seinere fant han ordene som på en så uforlignelig måte gir uttrykk for det høysinn mange opplever på fjellet.

Ikke bare dikterne kom til Rondane, men også malerne. Blant de første finner vi Hans Gude med maleriet «Ved Ronderne 3. Aug. 1848», som henger i Nasjonalgalleriet. Mest kjent er imidlertid Harald Sohlberg, særlig for maleriet «Vinternatt i Rondane» (Nasjonalgalleriet). Bildet er malt fra Atnsjøen og viser Langglupdalen med Høgronden og Rondslottet i frysende blå og hvite farger under en nattblå vinterhimmel.

Rondane nasjonalpark er tilgjengelig vi vei fra Otta til Spranget parkeringsplass, vei til Høvringen fra E6 like nord for Otta, riksvei 27 over Venabufjellet og vei gjennom Grimsdalen, alle med korte avstander til nasjonalparkgrensen. Overnatting inne i nasjonalparken finnes på DNT-hyttene Rondvassbu og Bjørnhollia, flere private turisthytter like utenfor nasjonalparkgrensen, blant andre Peer Gynthytta, Dørålsæter og Haverdalssetri.

• Rondane
• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge

• Ryvarden, Leif (2007). Norges Nasjonalparker. Cappelen Damm.