Konvensjonen om biologisk mangfold

Mens tidligere internasjonale miljøavtaler hadde som mål å bevare enkeltarter eller naturtyper, omfatter konvensjonen om biologisk mangfold alt biologisk mangfold, både på land og i sjø og ferskvann. Konvensjonen fokuserer på at naturen skal komme menneskeheten til gode, og at økosystemer, arter og gener må brukes på en bærekraftig måte som ivaretar det biologiske mangfoldet på lang sikt.

Formålet med konvensjonen om biologisk mangfold er:

• å bevare det biologiske mangfoldet
• bærekraftig bruk av biologiske ressurser
• en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser.

Konvensjonen inneholder en rekke forpliktelser for å oppnå de tre formålene, slik som generelle tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre stiller konvensjonen krav om in situ- og ex situ-bevaring av biologisk mangfold. Konvensjonen om biologisk mangfold inneholder også prosessuelle forpliktelser for statene om å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet, samt aktiviteter som har, eller antas å ha, betydelige negative konsekvenser. Konvensjonen stiller også krav til statene om å innføre rutiner for å gjennomføre konsekvensutredninger av prosjekter som har eller antas å ha betydelige uheldige virkninger for biologisk mangfold.

Forpliktelsene etter konvensjonen om biologisk mangfold er gjennomført i norsk rett i første rekke gjennom Grunnloven § 112 og naturmangfoldloven.

Partsmøtet er det øverste organet under konvensjonen om biologisk mangfold og har ansvaret for å vurdere gjennomføringen av konvensjonen.

Partslandene møtes jevnlig til møter og forhandlinger, der Norge representeres fra flere statlige etater og interesseorganisasjoner. I samtalene kommer det fram at landenes forutsetninger og prioriteringer er ulike, og i noen tilfeller er det en utfordring å komme fram til enighet. På flere av de siste partsmøtene har det blitt fattet viktige vedtak, som i Hyderabad, India, i oktober 2012, i Sør-Korea i oktober 2014, og i Egypt i 2018.

På møtet i Nagoya, Japan, i 2010 vedtok partslandene 20 mål for å redde det biologiske mangfoldet innen 2020, de såkalte Aichi-målene. Deriblant mål nummer 11 om å verne 17 prosent land- og ferskvannsarealer og ti prosent kyst- og havområder, et mål som har fått mye oppmerksomhet verden over. Mål nummer 17 fastslo at hvert partsland innen 2015 skulle utvikle, vedtatt og påbegynt gjennomføring av en nasjonal strategi og handlingsplan for å oppfylle de 20 målene. Ettertiden viste at de fleste land, inkludert Norge i liten grad klarte å gjøre tilstrekkelig med tiltak for å nå Aichi-målene til 2020, med unntak av å verne mer av sine landarealer. FNs naturpanel vurderte at dette skyldte at mange av målene var for vagt formulert, men også mangelfull evne til å integrere og vektlegge miljøhensyn tydeligere i nasjonal politikk.

Flere av FNs bærekraftsmål som ble vedtatt av FNs medlemsland i 2015 som en arbeidsplan, henspeiler direkte på intensjonene i CBD. Det er blitt utviklet flere delindikatorer som mål på i hvilken grad landene har en bærekraftig bruk av naturen, som eksempelvis;

• andelen av fangster fra tråling (mål nr 14)
• andelen naturverneområder på landjorda eller i vassdrag (mål nr 15)

FN systemet innser at verdenssamfunnet (altså de fleste land) i stor grad har mislyktes med å unngå omfattende miljøforringelse. Både i flere rapporter fra FNs miljøprogram (UNEP), FNs naturpanel og FNs generalsekretær har ved flere anledninger (særlig fra 2020) rettet tildels kraftige advarsler om de faretruende naturødeleggelsene og irreversible skader på art, økosystemer og naturens goder. FN har imidlertid begrenset med sanksjonsmuligheter overfor medlemslandene, når intensjonene i CBD ikke etterleves, eller bærekraftsmål på naturfeltet ikke nås.

• biologisk mangfold (artsdiversitet og genetisk mangfold)
• FNs bærekraftsmål
• FNs naturpanel (IPBES)
• habitatødeleggelse
• planetens tålegrense
• truede arter

• Miljødirektoratet om FNs biokonvensjon
• Miljøstatus' side om biokonvensjonen
• Convention on biological diversity (CBD) international
• Aichimålene på norsk
• SABIMA
• WWF Norge

• FNs klimapanel (2019). Spesialrapport om klimaendringer og landarealer.
• IPBES (2018). The assessment report on land degradation and restoration.
• NOU om økosystemtjenester 2013.
• Stortingsmeldinga Natur for livet
• WWF (2020). Living Planet Report 2020 – Bending the curve of biodiversity loss. Almond, R., Grooten M. and Petersen, T. (Eds). WWF, Gland, Switzerland.