Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold er en internasjonal avtale (forkortet CBD på engelsk), vedtatt på UNCED-konferansen i Rio i 1992, for å sikre vern av naturarven og en bærekraftig utnyttelse av natur.

Konvensjonen trådte i kraft i 1994 og var det mest konkrete vedtaket som ble fattet på Rio-konferansen i 1992. Norge var et av de første landene som sluttet seg til konvensjonen, som er ratifisert av 192 land. USA er blant landene som ikke har ratifisert avtalen. Likevel godkjenner USA innholdet og samarbeider godt om miljøreglene i konvensjonen.

Mens tidligere internasjonale miljøavtaler hadde som mål å bevare enkeltarter eller naturtyper, omfatter konvensjonen om biologisk mangfold alt biologisk mangfold, både på land og i sjø og ferskvann. Konvensjonen fokuserer på at naturen skal komme menneskeheten til gode, og at økosystemer, arter og gener må brukes på en bærekraftig måte som ivaretar det biologiske mangfoldet på lang sikt.

Formålet med konvensjonen om biologisk mangfold er:

• å bevare det biologiske mangfoldet
• bærekraftig bruk av biologiske ressurser
• en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser.

Konvensjonen inneholder en rekke forpliktelser for å oppnå de tre formålene, slik som generelle tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre stiller konvensjonen krav om in situ- og ex situ-bevaring av biologisk mangfold. Konvensjonen om biologisk mangfold inneholder også prosessuelle forpliktelser for statene om å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet, samt aktiviteter som har, eller antas å ha, betydelige negative konsekvenser. Konvensjonen stiller også krav til statene om å innføre rutiner for å gjennomføre konsekvensutredninger av prosjekter som har eller antas å ha betydelige uheldige virkninger for biologisk mangfold.

Forpliktelsene etter konvensjonen om biologisk mangfold er gjennomført i norsk rett i første rekke gjennom Grunnloven § 112 og naturmangfoldloven.