marine verneområder

Marine verneområder er et virkemiddel for å bevare verneverdier, som økosystemer, habitater og arter. Betydningen av å etablere marine verneområder er understreket i en rekke politiske instrumenter, som Agenda 21, og i internasjonale miljørettslige avtaler, som konvensjonen om biologisk mangfold og OSPAR. I Aichi målene som er vedtatt under konvensjonen om biologisk mangfold har statene satt som mål å innen 2020 bevare 10 prosent av jordas hav- og kystområder gjennom verneområder eller andre effektive bevaringsmål.

Det fins mange forskjellige typer av marine verneområder og ulike definisjoner av hva som menes med marine verneområder. Partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold har vedtatt et arbeidsprogram om bevaring av marint biologisk mangfold som gir råd om etablering og forvaltning av marine verneområder.

Under konvensjonen om biologisk mangfold er det et uttalt mål om at 10 prosent av verdens hav- og kystområder skal være vernet innen 2020. Også kommisjonen under OSPAR har utviklet retningslinjer og råd for etablering og forvaltning av marine verneområder. I 2010 ble flere marine verneområder utenfor nasjonal jurisdiksjon etablert under OSPAR. Også under Arktisk Råd pågår det samarbeid mellom de arktiske statene om å etablere et nettverk av marine verneområder i regionen.

I norsk rett er det hjemmel til å etablere marine verneområder etter naturmangfoldloven § 39. Arbeid med en nasjonal marin verneplan har pågått i Norge siden 2002.

De tre første marine verneområdene etter naturmangfoldloven, Framvaren i Vest-Agder, Tauterrygennen i Nord-Trøndelag og Saltstraumen i Nordland fylke, ble opprettet i 2013. Store områder i territorialfarvannet til Svalbard er også vernet med hjemmel i Svalbardmiljøloven.