Ytre Hvaler og Færder nasjonalparker (oransje). Kartet viser også landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt).
Færder nasjonalpark er en nasjonalpark i Færder kommune i Vestfold, og omfatter 340 kvadratkilometer sjøareal og 15 kvadratkilometer landareal.
Verneplanen for Færder nasjonalpark ble vedtatt av Kongen i statsråd 23. august 2013, og nasjonalparken ble offisielt åpnet 31. august 2013, som den 37. nasjonalparken på det norske fastlandet og den første i Vestfold.
Nasjonalparken strekker seg fra Ormøy i nord til Færder fyr i sør. Øyene sør for Hvasser og Verdens Ende inngår i nasjonalparken. Det gjør også Moutmarka, som er den viktigste lokaliteten for beitemarkssopp i Vestfold og et av landets viktigste insektområder.
Den fredete fyrstasjonen Færder fyr på øya Tristein og det gamle fredete fyrmiljøet på Store Færder er en del av parken. Det samme gjelder Grevestuen på Mellom Bolæren, som er en av de eldste jakthyttene i landet og landskapsvernområder som Ormø–Færder og Storemyr–Fagerbakkeni Færder, samt en rekke naturreservater. Sammen med Ytre Hvaler nasjonalpark i Østfold og Kosterhavets nationalpark på svensk side utgjør Færder nasjonalpark en stor og nesten sammenhengende økologisk og landskapsmessig enhet på til sammen cirka 1 100 km².
Verdens Ende.
Nasjonalparksenteret på Verdens Ende kom i stand som et samarbeid mellom kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme, og ble åpnet av dronning Sonja 27. juni 2015. Nasjonalparken ble opprettet for å bevare et større naturområde med representative økosystemer ved kysten i Ytre Oslofjord med særlig vekt på variasjonen og mangfoldet knyttet til landskap, geologi og biologi på land og i sjøen.
Sjøområdene har stor variasjon i livsmiljøer med både fjellkløfter og bløtbunnsområder, og det er et stort artsmangfold både på grunt og dypt vann. Sjøbunnen er også vernet. Parken speiler en kystkultur med kombinasjon av fiske, landbruk og sjøfart gjennom generasjoner. På land finnes det gravplasser, steingjerder og historisk kulturlandskap med beiter, slåttemarker og historiske bygninger.
Som store deler av Vestfold består berggrunnen i nasjonalparken av larvikitt, en metamorf og hard bergart. Under siste istid lå hele parken under den isbreen som da dekket hele Norge. Siden hevet landet seg, og selv idag foregår det en meget langsom landhevning. Mesteparten av det løsmateriale som en gang dekket parken ble derfor vasket ned i lavereliggende deler og danner sjøbunnen i dag. På tørt land er det derfor en dominans av blankskurte sva og koller med tydelige skuringsstriper som viser isens retning fra nord mot sør. Bare i enkelte bergkløfter og mer beskyttete områder finner vi løsmateriale som danner grunnlag for en nokså sparsom vegetasjon.
Den eksponerte beliggenheten til tross, nasjonalparken har et rikt planteliv med flere sjeldne arter som kammarimjelle og gul hornvalmue, begge med en sterkt begrenset sørlig utbredelse. Strandvegetasjonen ellers er preget av salttålende arter som som strandkål, strandmelde, strandkjeks og strandreddik.
Det nokså lite biologisk mangfold på tørt land i nasjonalparken. Dette skyldes dannelsen, først som skjær siden som bølgevaskete holmer nesten helt uten løsmasser. Klimaet er imidlertid optimalt og dette har gitt opphav til en stedvis nokså artsrik flora. Under havoverflaten derimot er det områder med meget høyt biologisk mangfold både av planter og dyr. Dette skyldes den relativt høye vanntemperaturen og et sterkt varierende relieff som skaper tallrike livsnisjer.
Nasjonalparksenteret ligger på Verdens Ende, og er tilgjengelig med bil og båt. Det er ferdselsforbudet i sjøfuglenes hekketid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.