Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og praksiser som blir overført mellom mennesker og til nye generasjoner. Begrepet immateriell kulturarv ble for alvor tatt i bruk internasjonalt etter at UNESCO i 2003 vedtok konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven, og i Norge etter at Stortinget ratifiserte konvensjonen i 2007. I konvensjonen er immateriell kulturarv definert som:
«praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv.»
Immateriell kulturarv kommer til uttrykk særlig innenfor disse fem områdene:
- muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv
- utøvende kunst
- sosiale skikker, ritualer og festiviteter
- kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet
- tradisjonelt håndverk
Den immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie. Det gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.
Konvensjonen er utarbeidet for å sikre respekt for og øke bevissthet om den immaterielle kulturarven – i tillegg til å styrke betydningen av den. Konvensjonen er ment å fungere som supplement til UNESCO-konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv av 1972. Hensikten har vært å skape balanse mellom materiell og immateriell kulturarv, nasjonalt og internasjonalt. For mange er begrepet immateriell kulturarv fremdeles ukjent, men etter at konvensjonen ble ratifisert har stadig flere blitt kjent med begrepet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.