Middelalderarkitektur er arkitektur fra perioden mellom antikken og renessansen. Den er karakterisert som en utvikling av den senantikke arkitektur og en ny tolkning av klassiske arkitekturelementer som blant annet kommer til uttrykk ved utradisjonelle sammensetninger. Utviklingen i middelalderarkitekturen kan forøvrig grovt skisseres som en utvikling fra massiv- til skjelettarkitektur.
Perioden inndeles på Kontinentet i tre deler: Tidlig middelalder (for eksempel karolingisk arkitektur), høymiddelalder (arkitektur i romansk stil og gotikk) og senmiddelalder (sengotikk).
I Norge omfatter middelalderarkitekturen i hovedsak arkitektur i romansk stil, gotikk og sengotikk, fra omlag år 1000 til år 1537.
Begrepet lik form var et annet i middelalderen enn i vår tid. Etter vår tids vanlige oppfatning har for eksempel en fiolin og en cello lik form, men forskjellig størrelse. I middelalderen betød derimot lik form lik størrelse og likt hovedmål, mens detaljutformingen godt kunne variere. Forma på latin betød dessuten grunnplan, så lik form kunne bety grunnplan med samme hovedmål.
I ornamentikken kan akantus forekomme, og et typisk trekk er fialer. Utformingen av søyler tar sitt utgangspunkt i klassisk arkitektur, men er ofte sterkt modifisert. Søyleskaft kan være vridde (spiralsøyle).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.