minoisk arkitektur

Minoisk arkitektur er en egeisk bronsealder-arkitektur. Betegnelsen kommer av Minos, navnet på en konge av Knossos på Kreta, nevnt i greske myter.

Rester av minoisk arkitektur finnes på Thera og andre øyer, de fleste og største på Kreta. Her ble det reist palasser fra ca. år 2200 fvt., med en stor byggeperiode ca. 1700–1450 fvt. Fundamenter og lavere veggdeler ble bygget av grovt tilhuggede natursteiner murt med mørtel av leire, de øvre veggpartier av tegl. Tre ble brukt i stor utstrekning som forsterkning av vegger i form av rammeverk, som så ble utmurt. Dessuten ble tre brukt til bjelker og søyler, som har en spesiell utformning, ved at søyleskaftet smalner av nedover og avsluttes med en søylebase. Øverst har søylen et stort kapitél med putelignende echinus toppet av en kvadratisk abakus. Dette antas å være et meget tidlig førklassisk forbilde for dorisk kapitél i gresk arkitektur. Søyletypen er også kalt kretisk søyle.

Veggene ble pusset og ofte dekorert med fresker, som et tidlig eksempel på kunstnerisk utsmykning av arkitektur. Palassene har komplisert grunnplan, som kan ha gitt foranledning til betegnelsen labyrint. Den minoiske sivilisasjon ble rammet av et vulkanutbrudd fra Thera ca. 1500 fvt. og invasjon fra fastlandet av mykenerne ca. 1450 fvt.

Søylestilen er lik den i kong Yarim-Lims slott i Alalakh i Syria. På Kreta finnes viktige palasser i Knossos, Phaistos, Hagia Triada, Mallia, Gourniá og Zakros. En avbildning av en minoisk søyle finnes på Løveporten i Mykene. I Prinias på Kreta (ca. 700 fvt.) fantes en midtsøyle som var en rest av minoisk tradisjon.