Løsgjengerloven, lov om løsgjengeri, betleri (tigging) og drukkenskap av 31. mai 1900.

Loven var et ledd i det reformarbeid på strafferettens område som førte frem til straffeloven av 1902 og vergerådsloven av 1896. Løsgjengerloven tok sikte dels på arbeidssky løsgjengere (særlig omstreifere), dels på alkoholmisbrukere. Den hadde både straffebestemmelser og bestemmelser om langvarig anbringelse i tvangsarbeid. Særlig bestemmelsene om tvangsarbeid ble etter hvert utsatt for sterk kritikk fordi loven virket som en klasselov mot de dårligst stilte i samfunnet, og adgangen til tvangsarbeid ble opphevet i 1970. Samtidig ble straffebestemmelsen i § 16 mot den som viser seg åpenbart beruset på offentlig sted, opphevet.

Løsgjengerloven ble opphevet i januar 2006. Berusede personer kan imidlertid fremdeles pågripes og holdes i drukkenskapsarrest til de blir edru med hjemmel i politiloven, men i motsetning til tidligere, kan pågripelsen ikke etterfølges av bøter og fengselsstraffer. Den som ikke etterkommer politiets pålegg, eller som bedriver ordensforstyrrelser i beruset tilstand, kan imidlertid bøtelegges etter straffelovens bestemmelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.