Interpellasjon, forespørsel som fremsettes i en debatterende og besluttende forsamling. Det er vanlig å bruke ordet om de forespørsler et medlem av nasjonalforsamlingen (Stortinget) retter til et medlem av regjeringen.

I det norske storting er interpellasjon den mest alvorlige av de to spørreordninger som finnes. Stortingsrepresentanter spør medlemmer av regjeringen. Det er nedfelt i Stortingets forretningsorden § 68. Den andre er spørsmål i spørretimen. (Dog kan det også stilles spørsmål «ved møtets avslutning» og spørsmål til skriftlig besvarelse). Ordningen med interpellasjoner brukes langt sjeldnere enn den andre spørreordningen.

Interpellasjoner skal sendes skriftlig til stortingspresidenten, som vurderer om interpellasjonen kan tas opp til behandling. Finner presidenten at den kan det, hvilket er det  vanlige, gis interpellanten melding om det.

Det regjeringsmedlem som interpellasjonen rettes til skal, hvis hun eller han går med på å besvare interpellasjonen, besvare den snarest mulig, og normalt innen en måned.

Når interpellasjonen tas opp til behandling, får interpellanten ti minutter til å forklare interpellasjonen og statsråden ti minutter til å besvare den. Også statsministeren og eventuelle andre berørte statsråder kan ta ordet for å kommentere interpellasjonen. Deretter får interpellanten tre minutter til å kommentere svaret. Ytterligere ti representanter kan få ordet til saken i inntil tre minutter hver. Til slutt får interpellanten og statsråden ordet i tre minutter hver. Det kan fremsettes avstemningsforslag, også mistillitsforslag, i tilknytning til interpellasjonen.

Interpellasjoner, som andre spørreordninger, er viktige institusjoner i parlamentet. De er et ledd i folkeforsamlingen kontroll med regjeringen, og de er en måte parlamentarikere kan markedsføre seg selv og sine partier på.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.