interpellasjon

Interpellasjon i Stortinget, 12. februar 2019. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (t.v.) ble spurt ut av stortingsrepresentant Lise Christoffersen om praktisering av regelverket for arbeidsavklaringspenger.
Interpellasjon
Av /NTB scanpix.

Artikkelstart

En interpellasjon er en type forespørsel som kan fremsettes i en debatterende og besluttende forsamling. Den som fremsetter en interpellasjon, kalles interpellant.

Faktaboks

Uttale
interpellasjˈon
Etymologi
av latin interpellare, ‘avbryte ved å snakke’

Det er vanlig å bruke ordet om noen av de spørsmål et medlem av nasjonalforsamlingen (Stortinget) retter til et medlem av regjeringen, men ordet brukes også om tilsvarende spørsmål i fylkesting og kommunestyrer.

Interpellasjoner, som andre spørreordninger, er viktige institusjoner i et parlament. De er et ledd i nasjonalforsamlingens kontroll med regjeringen, og det er en måte folkevalgte politikere kan markedsføre seg selv og sine partier på. Slik er det også i Norge.

I Stortinget

I Stortinget er interpellasjon den mest alvorlige av de spørreordningene som finnes. Stortingsrepresentanter stiller da spørsmål til medlemmer av regjeringen. Ordningen er nedfelt i Stortingets forretningsorden § 68. De andre spørreordningene er spørsmål i spørretimen og såkalte skriftlige spørsmål som er en enklere form enn interpellasjoner. Ordningen med interpellasjoner brukes langt sjeldnere enn de andre spørreordningene.

Interpellasjoner skal sendes skriftlig til stortingspresidenten, som vurderer om interpellasjonen kan tas opp til behandling. Finner presidenten at den kan det, hvilket er det vanlige, får interpellanten melding om det.

Det regjeringsmedlem som interpellasjonen rettes til skal, hvis hun eller han går med på å besvare interpellasjonen, gjøre dette snarest mulig, og normalt innen en måned. Regjeringsmedlemmet kan velge å la være å besvare interpellasjonen, men det skjer sjelden.

Når interpellasjonen tas opp til behandling, får interpellanten ti minutter til å forklare interpellasjonen og statsråden ti minutter til å besvare den. Også statsministeren og eventuelle andre berørte statsråder kan ta ordet for å kommentere interpellasjonen. Deretter får interpellanten tre minutter til å kommentere svaret. Ytterligere ti representanter kan få ordet til saken i inntil tre minutter hver. Til slutt får interpellanten og statsråden ordet i tre minutter hver. Det kan ikke fremsettes forslag til en interpellasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg