frihetsberøvelse

I medieomtale eller filmar kjem det tidvis fram at enkelte familiar med islamsk bakgrunn regulerer kvinner sin røyrslefridom. Liknande kan også skje i andre familiar basert på ulike religiøse oppfatningar.

Dag Øistein Endsjø skriv i "Sex og religion" s. 151, Universitetsforlaget 2009: «Verken mann eller kvinne skal gifte seg med såkalte avgudsdyrkere. Vender de samme avgudsdyrkerne seg til islam, kommer de derimot automatisk i kategorien muslimer, og blir med en gang akseptable ekteskapspartnere. Muslimske menn kan i tillegg gifte seg med kyske kvinner av «dem som har blitt gitt Boken før dere», altså jøder og kristne. Kvinner har i utgangspunktet ikke noen tilsvarende rett, noe som har sammenheng med at menn defineres som kvinners beskyttere elle ivaretakere, qawwamum. Hvis en muslimsk kvinne skulle ha lov å gifte seg med en ikke-muslimsk mann, ville det dermed innebære det problematiske aspektet at en muslim er underordnet en ikke-muslim.»

Dette fører til at enkelte kvinner også i Norge får sin røyrslefridom innskrenka av familien fordi dei skal vere ærbar. Det kan gje seg uttrykk i at ugifte kvinner ikkje kan møte andre utanfor familien eller for eksempel får gå på jobb, men ellers ikkje får gjere avtalar utanfor heimen utan at nokon i familien som kan følgje dei er med.

Korleis blir dette i rettspraksis forstått opp mot reglane i straffelova om frihetsberøvelse?

Det rammes ikke av straffelovens bestemmelse om frihetsberøvelse, som må være en fysisk hindring over tid. I straffelovens kommentarutgave av Høyesterettsdommer Matningsdal heter det bl.a. "Som eksemplene i lovteksten og i Straffelovkommisjonens forslag viser, må frihetsberøvelsen normalt ha skjedd ved fysiske hindringer. "