Den reviderte europeiske sosialpakt er en pakt som omhandler økonomiske og sosiale rettigheter. Den beskytter dermed menneskerettigheter som utfyller den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som i hovedsak beskytter sivile rettigheter. I likhet med EMK er sosialpakten utviklet innenfor rammene av Europarådet, men pakten har litt mindre utbredelse blant medlemsstatene og den har heller ikke fått samme betydning i praksis. Pakten er også bygget opp på en måte som gjør det litt utfordrende å få oversikt over hvilke forpliktelser den enkelte staten har.

Faktaboks

Også kjent som

Sosialpakten

Den europeiske sosialpakten ble vedtatt i 1961 og revidert i 1996. Norge ble part i den reviderte sosialpakten i 2001. Den reviderte sosialpakten samler i ett dokument (med noen endringer) rettighetene i den opprinnelige pakten fra 1961 og en tilleggsprotokoll til pakten fra 1988. Den reviderte sosialpakten innførte også noen nye rettigheter.

Den reviderte sosialpaktens innhold

Den reviderte sosialpakten ble vedtatt 3. mai 1996 og trådte i kraft 1. juli 1999 etter tre ratifikasjoner.

Norge ratifiserte den reviderte pakten 7. mai 2001 med ikrafttredelse for Norge 1. juli 2001. Per desember 2022 har 35 land ratifisert den reviderte sosialpakten, og for disse gjelder ikke lenger den opprinnelige sosialpakten fra 1961. For land som har ratifisert 1961-pakten, men ikke den reviderte sosialpakten, gjelder fortsatt den førstnevnte.

Den reviderte sosialpakten samler rettighetene i den opprinnelige pakten fra 1961 og en tilleggsprotokoll fra 1988 i ett dokument (med noen endringer), og den innførte noen nye rettigheter. Begrunnelsen for å revidere pakten var, ifølge fortalen, «å ta hensyn særlig til de grunnleggende sosiale endringer som har skjedd siden teksten ble vedtatt». Den reviderte sosialpakten inneholder 31 prinsipper og 31 tilhørende artikler med nærmere rettigheter:

  • Prinsipp og artikkel 1: Rett til arbeid
  • Prinsipp og artikkel 2: Rett til rettferdige arbeidsvilkår
  • Prinsipp og artikkel 3: Rett til trygge og sunne arbeidsvilkår
  • Prinsipp og artikkel 4: Rett til rimelig godtgjøring
  • Prinsipp og artikkel 5: Rett til å organisere seg
  • Prinsipp og artikkel 6: Rett til å føre kollektive forhandlinger
  • Prinsipp og artikkel 7: Barn og ungdoms rett til vern
  • Prinsipp og artikkel 8: Kvinnelige arbeidstakeres rett til vern ved svangerskap og fødsel
  • Prinsipp og artikkel 9: Rett til yrkesrettleiing
  • Prinsipp og artikkel 10: Rett til yrkesopplæring
  • Prinsipp og artikkel 11: Rett til vern av helsen
  • Prinsipp og artikkel 12: Rett til sosial trygghet
  • Prinsipp og artikkel 13: Rett til sosial og medisinsk hjelp
  • Prinsipp og artikkel 14: Rett til å nyte godt av sosiale velferdstiltak
  • Prinsipp og artikkel 15: Funksjonshemmede personers rett til uavhengighet, sosial integrasjon og deltakelse i samfunnslivet
  • Prinsipp og artikkel 16: Familiens rett til sosialt, juridisk og økonomisk vern
  • Prinsipp og artikkel 17: Barn og ungdoms rett til sosialt, juridisk og økonomisk vern
  • Prinsipp og artikkel 18: Rett til å drive økonomisk virksomhet på de andre parters territorium
  • Prinsipp og artikkel 19: Rett til vern og hjelp for vandrearbeidere og deres familier
  • Prinsipp og artikkel 20: Rett til like muligheter og lik behandling i saker som har å gjøre med sysselsetting og yrke uten diskriminering på grunnlag av kjønn
  • Prinsipp og artikkel 21: Rett til informasjon og rådspørring
  • Prinsipp og artikkel 22: Rett til å ta del i fastsettingen og forbedringen av arbeidsvilkårene og arbeidsmiljøet
  • Prinsipp og artikkel 23: Eldre menneskers rett til sosialt vern
  • Prinsipp og artikkel 24: Rett til vern i saker som gjelder avslutning av ansettelsesforhold
  • Prinsipp og artikkel 25: Arbeidstakernes rett til vern av sine fordringer dersom deres arbeidsgiver går konkurs
  • Prinsipp og artikkel 26: Rett til verdighet på arbeidsplassen
  • Prinsipp og artikkel 27: Rett for arbeidstakere med familieforpliktelser til like muligheter og likebehandling
  • Prinsipp og artikkel 28: Arbeidstakerrepresentantenes rett til vern i foretaket og det utstyr som skal stilles til rådighet for dem
  • Prinsipp og artikkel 29: Rett til informasjon og rådspørring ved masseoppsigelser
  • Prinsipp og artikkel 30: Rett til vern mot fattigdom og sosial utestengning
  • Prinsipp og artikkel 31: Rett til bolig

Forholdet mellom prinsippene og artiklene fremgår av del III artikkel A. Statene forplikter seg til å anse prinsippene «som en erklæring om de mål den vil søke å nå med alle høvelige midler», det vil si at alle prinsippene skal gjelde for alle statene, mens statene deretter har valgfrihet med hensyn til hvilke artikler de skal være bundet av, det vil si at det varierer hvilke artikler som gjelder for de forskjellige statene. Pakten bestemmer at hver stat skal være bundet av minst seks av følgende ni artikler: 1, 5, 6, 7, 12, 13, 16, 19 og 20. I tillegg skal hver stat være bundet av andre artikler slik at «det samlede antall artikler eller nummererte punkter som parten binder seg til, ikke er mindre enn 16 artikler eller 63 nummererte punkter». Henvisningen til «nummererte punkter» skyldes at de fleste artiklene er bygget opp med ulike punkter. Eksempelvis har artikkel 19 hele tolv nummererte punkter mens artikkel 7 har ti punkter. De fleste andre artiklene har fra tre til fem punkter. Totalt er det 98 nummererte punkter.

Per desember 2022 har Norge akseptert å være bundet av 80 av de 98 punktene. Når det gjelder artikler, er det bare artiklene 18, 26 og 29 hvor Norge ikke har akseptert noen punkter.

Overvåkingsmekanismer

Til forskjell fra EMK inneholder ikke sosialpakten noen individklagemekanisme. Paktens primære overvåkingsmekanisme består av periodisk statsrapportering, hvor statenes rapporter skal vurderes av Den europeiske komité for sosiale rettigheter. Denne komiteen, som frem til 1998 het Den uavhengige ekspertkomité, består av 15 medlemmer som velges av Europarådets ministerkomité. Torino-protokollen bestemmer at medlemmene skal velges av Europarådets parlamentarikerforsamling, men dette er den eneste bestemmelsen i protokollen som foreløpig ikke anvendes. Norge har hatt tre medlemmer av komiteen siden 1966: Brynjulf Bull (1966-1990), Stein Evju (1996-2007) og Marit Frogner (2015-2018).

I tillegg til statsrapporteringen gjelder fortsatt tilleggsprotokollen fra 1995 om en kollektiv klagemekanisme, nå med en henvisning fra sosialpaktens del IV artikkel D. Etter denne mekanismen kan blant annet «representative nasjonale organisasjoner av arbeidsgivere og fagforeninger» fremme kollektive klager, som så skal vurderes av komiteen. Klagerett har også enkelte internasjonale organisasjoner av arbeidsgivere og fagforeninger, samt enkelte internasjonale ikke-statlige organisasjoner med rådgivende status i Europarådet. Det har blitt fremmet fire kollektive klager mot Norge, hvor det ble konstatert krenkelse av pakten i to saker: I sak 74/2011 Fellesforbundet for sjøfolk mot Norge ble det konstatert krenkelse av artikkel 1.2 og 24, og i sak 135/2016 University Women of Europe (UWE) mot Norge ble det konstatert krenkelse av artikkel 4.3 og 20.

Historikk

Europarådet ble opprettet i 1949, kort tid etter vedtakelsen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948. I Europarådets vedtekter fremheves det i fortalen at målet om tettere europeisk integrasjon er viktig blant annet i det «sosiale fremskritts interesse», og denne sosiale dimensjonen ved Europarådets virksomhet fremheves også i artikkel 1. Der heter det at Europarådets formål skal fremmes gjennom avtaler og felles tiltak i blant annet «økonomiske, sosiale, kulturelle» saker om «opprettholdelse og videre virkeliggjørelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter».

Kort tid etter opprettelsen av Europarådet ble Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) vedtatt i 1950, men deretter skulle det ta over ti år før det ble oppnådd enighet om en konvensjon om sosiale rettigheter, Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961. Mens Verdenserklæringen oppstilte både sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ble realiteten innenfor Europarådet at det måtte skilles mellom disse kategoriene av menneskerettigheter når det skulle utformes folkerettslig bindende avtaler. Dermed ga Europa en frempeker til det liknende skillet som ble gjennomført internasjonalt gjennom vedtakelsen i 1966 av de to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Til tross for at sosialpakten ble vedtatt mer enn ti år etter EMK, er det likevel verdt å merke seg at den ble vedtatt tidligere enn FN-konvensjonene.

Sosialpakten ble åpnet for undertegning 18. oktober 1961 og trådte i kraft 26. februar 1965 etter at fem land hadde ratifisert den (Storbritannia, Norge, Sverige, Irland og (Vest-)Tyskland). Norge ratifiserte den opprinnelige sosialpakten 26. oktober 1962.

Sosialpakten ble bygget opp slik at del I oppstilte 19 generelle prinsipper, mens del II oppstilte nærmere rettigheter gjennom 19 artikler som bygget videre på de generelle prinsippene. Videre regulerte del III i hvilken utstrekning statene var bundet av de enkelte rettighetene (se mer om dette nedenfor), mens del IV og V regulerte institusjonelle og formelle forhold.

I 1988 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll som ble bygget opp på samme måte. Denne tilleggsprotokollen oppstilte fire nye prinsipper og fire nye tilhørende rettigheter. Tilleggsprotokollen trådte i kraft 4. september 1992, og Norge ratifiserte den 10. desember 1993.

I 1991 ble det vedtatt en endringsprotokoll (tidvis kalt Torino-protokollen) som reviderte sosialpaktens overvåkingsmekanismer. Denne har fått en litt spesiell historikk. Den har formelt sett aldri trådt i kraft siden den ikke oppnådde det nødvendige antallet ratifikasjoner, men etter gjensidig forståelse mellom statene og de relevante organene i Europarådet anvendes protokollen likevel i praksis (med ett unntak, artikkel 25.1 om hvem som velger medlemmene til sosialkomiteen).

I 1995 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll om en kollektiv klagemekanisme. Denne trådte i kraft 1. juli 1998 etter fem ratifikasjoner, blant dem Norge. Per desember 2022 er protokollen ratifisert av 14 land.

Deretter ble den reviderte sosialpakten vedtatt i 1996.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg