Europarådet ble opprettet i 1949, kort tid etter vedtakelsen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948. I Europarådets vedtekter fremheves det i fortalen at målet om tettere europeisk integrasjon er viktig blant annet i det «sosiale fremskritts interesse», og denne sosiale dimensjonen ved Europarådets virksomhet fremheves også i artikkel 1. Der heter det at Europarådets formål skal fremmes gjennom avtaler og felles tiltak i blant annet «økonomiske, sosiale, kulturelle» saker om «opprettholdelse og videre virkeliggjørelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter».
Kort tid etter opprettelsen av Europarådet ble Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) vedtatt i 1950, men deretter skulle det ta over ti år før det ble oppnådd enighet om en konvensjon om sosiale rettigheter, Den europeiske sosialpakt av 18. oktober 1961. Mens Verdenserklæringen oppstilte både sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, ble realiteten innenfor Europarådet at det måtte skilles mellom disse kategoriene av menneskerettigheter når det skulle utformes folkerettslig bindende avtaler. Dermed ga Europa en frempeker til det liknende skillet som ble gjennomført internasjonalt gjennom vedtakelsen i 1966 av de to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Til tross for at sosialpakten ble vedtatt mer enn ti år etter EMK, er det likevel verdt å merke seg at den ble vedtatt tidligere enn FN-konvensjonene.
Sosialpakten ble åpnet for undertegning 18. oktober 1961 og trådte i kraft 26. februar 1965 etter at fem land hadde ratifisert den (Storbritannia, Norge, Sverige, Irland og (Vest-)Tyskland). Norge ratifiserte den opprinnelige sosialpakten 26. oktober 1962.
Sosialpakten ble bygget opp slik at del I oppstilte 19 generelle prinsipper, mens del II oppstilte nærmere rettigheter gjennom 19 artikler som bygget videre på de generelle prinsippene. Videre regulerte del III i hvilken utstrekning statene var bundet av de enkelte rettighetene (se mer om dette nedenfor), mens del IV og V regulerte institusjonelle og formelle forhold.
I 1988 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll som ble bygget opp på samme måte. Denne tilleggsprotokollen oppstilte fire nye prinsipper og fire nye tilhørende rettigheter. Tilleggsprotokollen trådte i kraft 4. september 1992, og Norge ratifiserte den 10. desember 1993.
I 1991 ble det vedtatt en endringsprotokoll (tidvis kalt Torino-protokollen) som reviderte sosialpaktens overvåkingsmekanismer. Denne har fått en litt spesiell historikk. Den har formelt sett aldri trådt i kraft siden den ikke oppnådde det nødvendige antallet ratifikasjoner, men etter gjensidig forståelse mellom statene og de relevante organene i Europarådet anvendes protokollen likevel i praksis (med ett unntak, artikkel 25.1 om hvem som velger medlemmene til sosialkomiteen).
I 1995 ble det vedtatt en valgfri tilleggsprotokoll om en kollektiv klagemekanisme. Denne trådte i kraft 1. juli 1998 etter fem ratifikasjoner, blant dem Norge. Per desember 2022 er protokollen ratifisert av 14 land.
Deretter ble den reviderte sosialpakten vedtatt i 1996.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.