menneskerettsloven

Bakgrunnen for loven er at Norge, på samme måte som alle de nordiske land, er ansett som dualistisk. Dette innebærer at de folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge, ikke kan anvendes av norske domstoler uten at de er omformet («transformert») til norsk rett.

Dette tradisjonelle prinsippet har blitt mindre viktig etter hvert. Domstolene, med Høyesterett i spissen, har i det siste tiåret anvendt folkerettslige regler, særlig de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, i en rekke saker, hvor det ikke har vært klar motstrid med norske lovbestemmelser.

Det er imidlertid usikkert hvor langt domstolene kan gå ved motstrid. Derfor ble menneskerettsloven vedtatt. Den fastslår at domstolene (og forvaltningen) skal gi de konvensjonsforpliktelser som omfattes av loven, forrang foran norske lover og forvaltningspraksis.

Domstolene har lojalt fulgt lovens anvisning. I den senere tid er det reist en debatt om denne løsningen, både i det politiske og i det juridiske miljø. Det hevdes at gjennom denne loven overføres politisk makt fra Stortinget til domstolene – og til internasjonale domstoler og andre klageorganer. Slik disse kritikerne ser det, oppstår det et «demokratisk underskudd». Dette ble særlig fremhevet av Maktutredningen.

• Menneskerettsloven (Lovdata)