Fluefiske i Färnebofjärdens nationalpark, Sverige av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

fluefiske

Laksefiske med flue: Svein Røbergshagen svinger tohåndsstanga etter sensommerlaks i Reisadalen.
Fluefiske

Fiskefluer: Lett blanding av imitasjoner til våtfluefiske, bestående av ryggsvømmer, marflo og vårflue/døgnflueklekkere.

Fiskefluer

Fluefiske er en type fritidsfiske med stang, der snøret fungerer som kastevekt. For å få fisken til å bite brukes en lett fiskeflue med krok. Disse er ofte imitasjoner (etterligninger) av vanninsekter eller andre byttedyr for fisken, men kan også være mer fantasifulle.

Fisket foregår i ferskvann særlig etter ørret, harr og røye, men også fiske i innsjøer etter gjedde med flue forekommer. Laksefiske med flue i elv er svært populært i hele Norge, men også verden ellers. I nyere tid har også fluefiske i fjorder fått økt interesse. Her hjemme da spesielt etter sjøørret og havabbor, mens det i tropiske strøk fiskes med flue langs kysten etter blant annet tarpon, giant trevally, bonefish og permit med flere.

Fluefiskets historie

Fluefisker med fangst: Tommy Josefsen veier en røye fanget i et fjellvann langt nord i Norge.

Fluefisker
Lang tradisjon: Fluebinderen Erling Sand (1917-2002) fotografert i verkstedet sitt i Engerdal i Hedmark. Han lærte håndverket av sin far John Sand (1894-1967).
Fluebinder
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Sportsfiske med fluestang og snøre som kastevekt ble innført i Norge i 1820- og 1830-årene gjennom besøk av velstående britiske forretningsmenn, eller såkalte «lakselorder» som de også ble kalt. Britisk lakseturisme i urørte norske elver ble etter hvert en svært viktig inntektskilde for bygder, og britene hadde med seg stenger og fluer spesialtilpasset for å fange laks i elv. Dette satte en tydelig standard, og kulturen smittet over på nordmenn som da jobbet som kleppere og roere for nettopp slike lakselorder. Eventyrlystne briter var også ivrige fjellfiskere, og tok med seg kunnskap om fiske etter ørret med imitasjoner.

Sistnevnte har sitt opphav fra britiske elver i områder med kalkrik berggrunn, kalt kalkelver. Elvene Test, Itchen og Hampshire Avon er slike eksempler, og Test karakteriseres som fødestedet til fluefiske som sport. Kalkelvene forekommer kun i nordlige deler av England, og er viden kjent for sine enorme døgnflueklekkinger. Det tidlige fluefisket i denne regionen ble utført av adelen, og karakterisert som en «nobel sport» der klær av tweed, bambusstang, Hardy-snelle og silkesnøre var velkjente elementer på utstyrsfronten.

Man kan på mange måter si at det aller første norske sportsfisket oppstod i kjølvannet av britenes elvefiske etter laks i Norge, samt ørretfisket fra England. Dette har på mange måter lagt grunnmuren for det fluefisket man ser både i norske lakseelver og blant imitasjonsfiskere i dag. Samtidig har det amerikanske fluefiskets svært markante og vitenskaplige utvikling fra 70-tallet hatt enda mer å si for det moderne fluefisket man er vitne til i dag. Kunnskap om insekters klekketid og atferd, med tilhørende fluebinding og nye teknikker for å presentere imitasjonene under selve fisket hadde en enorm progresjon i denne perioden. Dette smittet over på europeisk fluefiske, og skapte et tidsskille. Etter hvert ble også metoder fra amerikansk og kanadisk steelhead-fiske tatt i bruk i det norske laksefisket, som i dag bærer preg av stor grad av nordamerikansk påvirkning.

I internasjonal sammenheng er det moderne fluefisket nå i stor grad preget av fang og slipp, og ren matauk bedrives av fluefiskere langt sjeldnere enn tidligere. Hovedargumentasjonen for sette tilbake fisk handler først og fremst om å ta vare på viktige genbærere. For innlandsfiske gjelder dette primært store individer i det som er sårbare økosystemer, mens det i laksefisket er hunnfisken som går for å være de viktigste individene å sette tilbake. Ambisjonen her er å sikre at enkeltstammer ikke desimeres, og i land der fluefiske har en kommersiell verdi i form av turisme praktiseres dette med stor grad av suksess. Det kan se ut til at en slik tankegang har kommet for å bli uavhengig av om det gjelder innlandsfiske, sjøfiske, eller fiske etter laksefisk. Samtidig er det i Norge fremdeles en høstingsfilosofi som preger sportsfisket generelt. Dette blir blant annet frontet av Norges Jeger- og Fiskerforbund som også har fluefiske som et av sine kjerneområder.

Ulike typer imitasjonsfiske

Denne døgnfluen er en høyst aktuell art å imitere for norske fluefiskere. Den heter stor spissgjelledøgnflue på norsk og Leptophlebia marginata på latin. Fluefiskere kaller den ofte bare marginata.
Leptophlebia marginata

De vanlige ferskvannsfiskene livnærer seg på insekter og andre byttedyr, og felles for alle former for imitasjonsfiske er at fluene som brukes skal imitere noe som fisken faktisk spiser. Typiske insekter i denne kategorien er vårfluer, døgnfluer, steinfluer og ulike typer fjær- og hårmygg. Øvrige byttedyr ofte består av eksempelvis marflo, ferskvannssnegler, ryggsvømmere og buksvømmere. I innsjøer kan eksempelvis krøkle, lagesild, sik, ørekyt og stingsild stå på menyen. I enkelte områder kan også stor ørret og røye bli kannibaler, og da spise sine egne. Imitasjonsfisket med flue generelt er i varierende grad mulig å bedrive i hele den isfrie delen av året.

Tørrflue

Typisk tørrflue, festet i stikke som brukes til fluebinding.
Tørrflue
Av /Shutterstock.

Den kanskje mest populære formen for imitasjonsfluefiske foregår som tørrfluefiske der man fisker på vak med flytende snøre og fluer som blir impregnert. Fisket krever presisjonskast og raske tilslag, noe moderne stenger av stivere materiale gir mulighet for. Dette fisket foregår både i elv og stille vann, og elvefisket skjer som regel i form av jakt på fisk som står på et bestemt sted og beiter på insekter som kommer drivende mens de tørker vingene etter klekking. I innsjøer flytter fisken på seg i jakt på mat, og selv om imitasjonen her gjerne er de samme, så krever dette fisket en tilnærming preget av mer forflytting og/eller visuell tålmodighet. Tørrfluefisket har ofte en høyere stjerne fordi man kan velge å tilnærme seg én bestemt fisk, som man da kan servere flere kast med ulike fluer. Samtidig er det ofte større sjans for å finne såkalte «troféfisker» i en innsjø enn i elv.

Våtflue

Tradisjonell våtflue for ørretfiske.
Våtflue
Av /Shutterstock.
Flueboks med forskjellige nymfer til våtfluefiske.
Nymfer
Av /Shutterstock.

Våtfluefiske, eller «nymfefiske» som moderne fluefiskere gjerne omtaler dette som, starter gjerne tidligere – ofte like etter at isen er gått og før insektene. I motsetning til det visuelle tørrfluefisket, foregår våtfluefisket med synkende fortom og flue som imiterer insekter i ulike vannlag. I denne typen fiske imiterer man insekter som enten er i et frittlevende larve- eller nymfestadie, er på vei opp for å klekke, eller befinner seg i vannfilmen som et klekkende insekt. Sistnevnte kan karakteriseres som et mellomstadie rent imitasjonsmessig, og havner ofte i skjæringspunktet mellom våte og tørre fluer. Man kan fiske med våte imitasjoner hele året, og sett i lys av at insektsspisende ferskvannsfisk inntar majoriteten av føden sin under vann, kan denne teknikken være langt mer effektiv enn det visuelle tørrfluefisket.

Det finnes enkeltlokasjoner som tilrettelegger for et mer visuelt våtfluefiske, da i form av at man ser fisken i klart vann og presenterer våte fluer der man vet fisken befinner seg. I slike situasjoner brukes det ofte en såkalt nappindikator, som festes på fortommen for å lettere vise at fisken har tatt flua. Det visuelle våtfluefisket har hentet mange impulser fra elvefisket etter ørret på New Zealand, der vannet nesten utelukkende er glassklart og ørreten dermed kan bivånes selv på dypere vann.

Streamer

Streamerfiske omfatter bruk av byttefiskimitasjoner, og dette kan omfatte både ferskvannsfiske, sjøfiske og sjøørretfiske i anadrome elver. Her brukes større fluer som skal imitere småfisk og/eller andre svømmende byttedyr som eksempelvis reker og børstemark. I tropisk fluefiske skal disse fluene ofte imitere krabber eller reker.

Laksefiske

Fargerik flue til laksefiske.
Lakseflue
Av /Shutterstock.

Laksen går opp i elvene til forskjellige tider, men normalt vil høysesongen for dette fisket være fra 15.–20. juni til ca. 1. august. En rekke elver både åpner tidligere og stenger senere, men normalt sett stenger fisket i slutten av august.

Sammenliknet med imitasjonsfiske, er laksefluefiske nærmest som en helt annen annen «idrett» å regne. Fisket gjøres med tyngre utstyr. Kraftige stenger og tunge liner legger til rette for lange kast og effektiv avfisking av velkjente stamplasser og «høler» i den aktuelle elven. Laksefisket er i all hovedsak et «blindfiske», der kastet legges skrått nedstrøms slik at snøret blir tatt av strømmen og drar flua i en sving over det aktuelle området der laksen kan stå. Til dette fisket brukes det ikke fluer som skal imitere noe spesielt, og kreasjonene må regnes for fantasifluer å være. Det praktiseres nesten utelukkende bevegelig fiske når det fiskes etter laks, og med det mener man at man forflytter seg nedstrøms underveis i fisket. Det vanlige her er to skritt og to kast.

Mange laksefiskere sverger til det å fiske på synkende vannstand etter flom og/eller regn, fordi laksen da flytter på seg og kan være lettere å få til å ta. Laksefiskere varierer ofte synkegrad på liner avhengig av vannstand og type elv, og bruker fluer som går og oppfører seg forskjellig i vannet avhengig av forholdene og hva man har tro på. Det forekommer en lang rekke meninger om hvorfor laksen faktisk tar flua, sett i lys av at arten egentlig ikke spiser når den befinner seg i elva for å gyte. Her finnes det nok like mange meninger som det finnes laksefluefiskere, og det finnes fremdeles ingen fasit.

I senere år har det oppstått enkelte «nisjer i nisjen» som omfatter bruk av lettere utstyr med en mer imitasjonsaktig tilnærming til laksefisket, og det har vist seg at det også er mulig å få laksen til å stige på tørre fluer. Dette fisket ser man gjerne i glassklare og mindre elver.

Utstyr

Fluefiske. 1) Høyre hånd hever stangen til hodehøyde mens venstre hånd trekker i snøret til hoftehøyde. Kroppsvekten skiftes fra venstre til høyre fot. 2) Snøret holdes stramt slik at venstre hånd kommer i høyde med snella. 3) Venstre hånd trekker snøret i en jevn bevegelse mens kastet fortsetter. Kroppsvekten flyttes til venstre fot. 4) Snøret slippes.

Av /Store norske leksikon ※.
Nyere fluefiskeutstyr. Enden av fluefiskestang med snelle, tykt snøre som brukes som kastevekt, og en fiskeflue festet til håndtaket av kork.
Fluestang
Av /Shutterstock.
Tradisjonell fluestang i bambus. Enhånds stang i tre deler (her med to ulike topper).
Av /Anno Norsk skogmuseum.
Lisens: CC BY-ND 4.0

Den opprinnelige fluestangen som var laget av bambus ble på slutten av 1900-tallet byttet ut med nytt materiale i form av karbon. Dette var både lettere, mer anvennelig og raskere å produsere. Stålsneller har i nyere tid utviklet seg til lette «storspolesneller» produsert av aluminium, og silkesnørene lages nå av spesialmaterialer med høy slitestyrke og bedre kasteegenskaper, blant annet levert av selskapet 3M.

Til tross for at det tradisjonelle bambusmaterialet nå har fått en oppsving blant enkelte nisjebrukere og blant private stangbyggere, brukes det i fluestenger i dag nesten utelukkende grafittmaterialer med ulik resin. Enhåndsstenger til bruk i både ferskvann og saltvann leveres i dag nesten utelukkende i 4 deler i en rekke snøreklasser og lengder fra 7 til 11 fot. Tohåndsstenger kommer stort sett i tre deler, med snøreklasser som i stor grad er basert på snørevekt, og med lengder fra 10-16 fot.

Fluer kan kjøpes i mange varianter, men mange fluefiskere sverger til å binde sine egne fluer, og fluebinding er en meget populær aktivitet. Mange fluefiskere ser på dette som prestisje, og for enkelte blir nærmest fluebindingen hovedgeskjeften.

For å bedrive et mest mulig effektivt fluefiske kreves det vadebukser og vadesko, og dette brukes av både laksefluefiskere, innlandsfluefiskere og sjøfluefiskere. Mange steder er man prisgitt å kunne vade for å i det hele tatt nå de områdene hvor fisken beiter eller stiller seg opp. Dagens vadebukser produseres i pustende materialer, blant annet Gore-Tex, mens skoene ofte kommer med Vibram- eller filtsåler. I tropiske farvann praktiseres våtvading, der utstyret kun er shorts og spesialsko laget for å tåle sand og koraller.

Unntaket er ørretfisket på New Zealand, der temperaturen i elvene ofte er såpass høye at våtvading er det beste alternativet i høysesongen. Her bruker man gjerne en stilongs under shortsen. Primært har denne til hensikt å beskytte seg mot små rifter i huden som igjen kan lokke til seg den blinde ferskvannsålen (Anguilla dieffenbachii) – en gjest man gjerne vil unngå at biter seg fast i beina mens man bedriver favorittaktiviteten sin.

Andre former for viktig utstyr:

  • Håv, gjerne med knuteløs nett for mest mulig skånsom behandling ved praktisering av «fang og slipp»
  • Polaroid-solbriller som både beskytter øynene under kasting, og gjør at man kan se lettere hva som skjer under vann.
  • «Slingpack»/«hip pack»; rumpetasker og skuldervesker for oppbevaring av fluebokser og annet utstyr.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg