Nise (Phocoena phocoena) i Alaska. av . Begrenset gjenbruk

niser

Nise, Phocoena phocoena, ved øya Texel, Nederland.
Nise
Av /Shutterstock.
Finneløs nise, Neophocaena phocaenoides, fotografert i fangenskap. Arten lever vilt langs kysten av Asia.
Finneløs nise
Av /Shutterstock.

Niser er forholdsvis små hvaler. De utgjør en egen familie innenfor underordenen tannhvaler. I tillegg til vår vanlige nise består denne familien av ytterligere seks arter. Familien er vidt utbredt og representert i alle verdenshav.

Faktaboks

uttale:
nˈiser
også kjent som:
Phocoenidae

Beskrivelse

Det er ikke uvanlig å forveksle niser med delfiner ettersom de har flere felles karaktertrekk. Den mest åpenbare forskjellen mellom de to er at hodet til nisene har en butt snute, i motsetning til det karakteristiske nebbet man finner hos delfiner. Kroppen til nisene er også mer kompakt. Nisene har en kroppslengde mellom 120-250 cm, og en vekt på 25-125 kg. Tennene til nisene er spatelformede, mens delfinene har mer kjegleformede tenner. Hos arter med ryggfinne er denne trekantet og lav, to arter mangler ryggfinne.

Arter og utbredelse

Kartet viser omtrentlig utbredelsesområde for vår vanlige nise (Phocoena phocoena).
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Det finnes to nærstående arter av såkalt finneløse niser (latinske navn: Neophocaena phocaenoides og Neophocaena asiaeorientalis), altså dyr uten ryggfinne. De lever kystnært, til dels i brakkvannsområder, i Sørøst-Asia.

I likhet med vår vanlige nise har alle andre arter i nisefamilien ryggfinne. Stillehavsnise eller Dalls nise (Phocoenoides dalli) er utbredt i hele det nordlige stillehavet, mens brillenise (Phocoena dioptrica) lever kystnært på hele den sørlige halvkula. Svartnise, også kalt Burmeisters nise finnes kystnært på begge sidene av Sør-Amerika, fra Brasil og sørover i Atlanteren og fra Peru og sørover i Stillehavet. Californianise, lokalt kalt vaquita (Phocoena sinus) finnes bare i et lite område lengst nord i Californiabukta.

Vår vanlige nise (Phocoena phocoena) er utbredt i tempererte og boreale kystområder i Det nordlige Stillehavet, Det nordlige Atlanterhavet, i Svartehavet og i Østersjøen. Den finnes langs hele kysten av Norge, også inne i fjordene.

Levevis

Hannene parer seg gjerne med flere hunner hvert år, mens hunnene kan pare seg hvert år eller med lengre intervaller mellom. Drektighetsperioden varer i omtrent 10-12 måneder, avhengig av art. Niser som parer seg hvert år vil således være drektige i dieperioden. Det fødes én kalv, og hunnene står alene om oppfostringen av kalven. Kalven er avhengig av moren i 1-2 år. Niser kan bli kjønnsmodne allerede som treåringer, gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning varierer ellers mellom artene. Nisene blir neppe særlig eldre enn 20 år.

Nisene spiser primært fisk, særlig pelagiske stimfisk, men også blekksprut og krepsdyr. Nisene lever alene eller i mindre og ofte ustabile flokker. Tidvis kan nisene samles i større flokker, noen ganger så mye som hundrevis av dyr. Slike ansamlinger er ofte knyttet til god næringstilgang og flokkene sprer seg gjerne etter kort tid. Stillehavsnisa lever lengre til havs en de andre niseartene og kan samles i betydelige større grupper.

Fangst og trusler

Niser har vært og blir fortsatt jaktet på i noen få land, for eksempel på Grønland og hos noen andre arktiske folkegrupper i Canada og Russland. I Japan drives det regulær jakt på stillehavsnisa fordi kjøttet er ettertraktet, produktene omsettes bare på det japanske innenlandsmarkedet. Nisa er fredet i Norge.

I likhet med andre marine pattedyr påvirkes også de kystnære nisene av marin forurensning, forsøpling, skipstrafikk, støyforurensning og press på naturlige leveområder. Den største trusselen for nisene er nok likevel at de ofte blir tatt som bifangst i garnfiskerier. Både i Nordsjøen og langs norskekysten er bifangst av niser et betydelig problem idet flere tusen individer årlig drukner i fiskegarn. Mest utsatt er imidlertid californianisa (vaquita) som i dag regnes som verdens mest truede hvalart med bare noen få titalls gjenlevende individer. Den viktigste årsaken er at arten tas som bifangst i et ulovlig garnfiske etter en fredet lokal fiskeart kalt totobada (Totobada macdonaldi).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg