Intensjonalitet, det at bevissthetsakter alltid er rettet mot et objekt, dvs. at all bevissthet er bevissthet om noe. Vi finner teorier om intensjonalitet allerede hos Aristoteles og skolastikerne, men den moderne bruken av begrepet stammer fra Brentano. Den er igjen blitt videreutviklet, særlig av Husserl, men også av Heidegger, Sartre og Merleau-Ponty.

Ifølge Brentano er intensjonalitet den vesentlige forskjellen på det fysiske og det psykiske, fordi det psykiske alltid er rettet mot noe, dvs. at det viser til noe utenfor seg selv. Vi kan rette oss mot objekter gjennom persepsjon, ideasjon, dommer og følelser. Intensjonalitetsbegrepet gir fenomenologien anledning til bl.a. å løse problemet med forholdet mellom det som er i bevisstheten (immanent) og det som er utenfor (transcendent). En utbredt måte å betrakte dette forholdet på var å hevde at objektet som erfart var immanent i bevisstheten. Et slikt skille la grunnlag for skepsis om den ytre verdens eksistens og om muligheten for objektiv erkjennelse. Gjennom intensjonal analyse vil fenomenologen løse dette problemet ved å vise at det immanente er det ved objektet som vi er rettet mot (f.eks. forsiden av et hus), mens det transcendente er det objektet som vi er rettet mot (selve huset). Det vises så hvordan objektet har en «immanent objektivitet» i persepsjonsakten. Selv om det bare er én side ved objektet som er gitt direkte, refererer enhver slik akt til objektet som helhet. Når vi ser på forsiden av et hus ser vi det som om det også hadde en bakside, og huset som helhet er det som forener alle de ulike perspektivene vi kan ha på det. I enhver intensjonal akt er altså objektet som helhet med-intendert som erfaringens horisont.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.