Artikkelstart
Maurice Merleau-Ponty var en fransk filosof. Etter andre verdenskrig var han utgiver av tidsskriftet Les Temps modernes sammen med Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Fra 1952 var han professor ved Collège de France.
Maurice Merleau-Ponty
Maurice Merleau-Ponty var en fransk filosof. Etter andre verdenskrig var han utgiver av tidsskriftet Les Temps modernes sammen med Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Fra 1952 var han professor ved Collège de France.
Det er først og fremst René Descartes' (1596–1650) og Edmund Husserls (1859–1938) tanker som har bestemt Merleau-Pontys problemsituasjoner. Med utgangspunkt i Husserls filosofi søker han å trekke de filosofiske konsekvenser av Husserls begrep Lebenswelt (livsverden), den verden vi alle umiddelbart oppfatter og lever i. Filosofien må ikke ta utgangspunkt i et vitenskapelig begrunnet verdenssyn, men i den primære formen for kontakt mellom bevisstheten og verden som er gitt i persepsjonen. Vesentlig i denne forbindelsen er redegjørelsen for det subjektive og det objektive i verdensopplevelsen. Merleau-Ponty går kritisk ut mot de to viktigste rivaliserende teoriene: empirismen, som antar den ytre verden som noe objektivt og entydig gitt, kan ikke forklare det persiperende subjekts rolle, mens intellektualismen (Gottfried Wilhelm Leibniz, 1646–1716) overbetoner subjektets betydning.
For Merleau-Pontys egen erkjennelsesteoretiske posisjon spiller kroppen en avgjørende rolle. Persepsjonen er den menneskelige bevissthetens måte å være i verden på – som inkarnert i en kropp – og ut fra dette perspektivet må den avdekke verden. Det subjektive (bevisstheten) og det objektive (verden) blir da nødvendigvis to aspekter av det å være i verden.
Merleau-Pontys politiske forfatterskap kan karakteriseres som en kritisk videreføring av marxismen. I Humanisme et Terreur (1947) hevder han at politiske handlinger bare kan bedømmes etter sin virkning, om de lykkes eller ikke, og at personlige intensjoner er irrelevante. Denne boken sies å ha fått Jean-Paul Sartre (1905–1980) til å gå over til kommunismen for alvor, men den kostet Merleau-Ponty vennskapet med Albert Camus (1913–1960). Fra 1950-årene til sin død var Merleau-Ponty opptatt av estetiske og språkfilosofiske problemer, særlig den tanken at språket gav oss muligheter til å overvinne vår erkjennelses subjektive karakter, og at språkets rolle var å konstruere et bevissthetsfellesskap.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.