Psykofysikk, læren om forholdet mellom de ytre sansepåvirkninger (fysiske stimuli) og de opplevde sanseinntrykk. Psykofysikken er det eldste forskningsområdet innenfor eksperimentalpsykologien, grunnlagt av Gustav Theodor Fechner med avhandlingen Elemente der Psychophysik (1860). I psykofysikken har man tradisjonelt vært opptatt av to hovedspørsmål: terskelbestemmelser og skalering.

Terskelbestemmelser gjelder spørsmålet om hvor sterk en stimulus må være for å kunne merkes (den absolutte terskel), og hvor stor forskjellen må være mellom to stimuli for at man skal merke en intensitetsforskjell (forskjellsterskelen). I henhold til Webers lov er forskjellsterskelen på et sanseområde en konstant brøk av stimulusintensiteten. For eksempel vil man så vidt kunne merke forskjell mellom en vekt på 40 og en på 41 gram, men ikke mellom en vekt på 400 og 401 gram. Her må det 10 gram til (brøken er 1/40).

Ved skalering er man opptatt av å «måle» intensiteten av et subjektivt inntrykk. Med utgangspunkt i Webers lov kom Fechner frem til formelen S= k·log I, som sier at sanseinntrykket S øker proporsjonalt med logaritmen til påvirkningen. Det vil blant annet si at en dobling av intensiteten av en påvirkning ikke fører til en tilsvarende dobling av det subjektive inntrykk.

Innenfor nyere psykofysikk (signaldeteksjonsteori) har man vært opptatt av hvordan tersklene for å oppfatte et signal er påvirket av utenforliggende forhold som bakgrunnsstøyen, signalfrekvens (forventning om signal) og konsekvensene av korrekt og feilaktig rapportering. Studier av denne typen har praktisk interesse blant annet i forbindelse med hørselsprøver, signalrapportering (for eksempel radaravlesninger) og utarbeidelse av fargeskalaer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.