Johann Heinrich Lambert, tysk matematiker, astronom, fysiker og filosof. Han er mest kjent for å ha bevist at π er et irrasjonalt tall, og for å ha innført hyperbolske funksjoner i geometrien. Måleenheten lambert er oppkalt etter ham. I det vesentlige var Lambert autodidakt, og hans geometriske og astronomiske studier ble gjennomført med instrumenter han selv konstruerte.

De mest sentrale matematisk-naturvitenskapelige verkene er Photometria (1760), Die Theorie der Parallellinien (1766) og Pyrometrie (1779). Arbeidet om parallelle linjer fra 1766 er en av de første ansatsene til en ikke-evklidsk geometri. De matematisk-naturvitenskapelige arbeidene utgjør brorparten av hans virke, og det er rimelig å si at Lambert primært var vitenskapsmann og bare sekundært filosof. Hans filosofiske hovedverk er Neues Organon (1764) som tar for seg vitenskapsteori, semiotikk, formallogikk, sannsynlighetsteori etc. Lambert kom fra den rasjonalistiske skolen (Leibniz, Wolff), men mottok også viktige impulser fra Locke. Det er vanlig å betrakte Lambert som 1700-tallets fremste logiker, og den mest vektige fremstillingen av hans symbolske og formale logikk finner vi i Sechs Versuche einer Zeichenkunst in der Vernunftlehre (1777), som har et leibniziansk utgangspunkt, men som overskrider Leibniz (og foregriper Frege) på vesentlige punkter. Han utarbeidet også et stort tobindsverk om systematologi, Anlage zur Architectonic (1771). Lambert førte over en rekke år en brevveksling med Kant, og hans tenkning foregriper Kants kritiske filosofi på sentrale punkter. Samlede verker: Philosophische Schriften (10 bd., 1969–).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.