Karl Jaspers

Karl Jaspers var en tysk filosof og en av skaperne av den moderne eksistensfilosofi. Han var professor i Heidelberg i 1921–1937 og 1945–1948, deretter professor i Basel. Jaspers var opprinnelig lege og psykiater og hans interesse for livs- og verdensanskuelsesproblemer, slik det kom til uttrykk i det store verket Psychologie der Weltanschauungen (1919), ble en bro over til filosofien.

Jaspers' hovedverk er trebindsverket Philosophie (1932) ved siden av Philosophische Logik (bind 1: Von der Wahrheit, 1947). Den sentrale idé hos Jaspers er at opplevelsen av eksistensen må være filosofiens utgangspunkt. Særlig viktige er for Jaspers de kritiske situasjoner i menneskelivet, «grensesituasjoner» som død, lidelse, skyld, samt opplevelsen av eksistensens sammenbrudd (das Scheitern, 'forliset') og av tilværelsens Zerrissenheit, av verden som en ruin. «Å filosofere er å lære å dø» heter det et sted. I dette ligger et klart fellesskap med andre eksistensfilosofer.

I sin filosofi har Jaspers opptatt metodiske impulser fra Kierkegaard og Nietzsche og har for øvrig mottatt påvirkning fra så ulike filosofiske kilder som Kant og nyplatonismen. Særpreget for Jaspers' eksistensialisme er ikke minst en nærmest religiøs, men ikke spesifikt kristen tone. «Jeg søker den væren som ikke bare forsvinner», sier han som en programerklæring i begynnelsen av Philosophie. Et annet uttrykk for dette er uttrykket das Umgreifende, 'det omsluttende'. Dette gjør det lett å skille ham fra den ateistiske Sartre, den katolske Marcel, den irreligiøse Heidegger. Tanken om Existenzerhellung («eksistensbelysning») som oppgave for filosofien, viser likevel slektskapet med sistnevnte.

Etter andre verdenskrig var Jaspers sterkt opptatt av aktuelle politiske problemer, som spørsmålet om tyskernes kollektive skyld for nazismens forbrytelser (Die Schuldfrage, 1946), og spørsmålet om Tysklands gjenforening. Allerede i 1931 hadde han i Die geistige Situation der Zeit uttrykt synspunkter som var uforenlige med nazismen. I 1937 ble han avskjediget av makthaverne, men ble i 1945 av de allierte innsatt som rektor ved Heidelberg universitet.

Jaspers' store anseelse har også sammenheng med hans politiske og moralske engasjement i etterkrigstidens verden. I Die Atombombe und die Zukunft des Menschen (1957) oppholder han seg ved de farer utviklingen i vår tid medfører for menneskelig moralsk integritet. Hans bakgrunn som både lege, psykiater og filosof gjorde at hans røst ble hørt av mange. I 1959 fikk han den hollandske Erasmus-prisen.

En god innføring i Jaspers' filosofi er Der philosophische Glaube (1948). På norsk foreligger Fornuft og antifornuft i vår tid (1955); den tar kritisk avstand fra både marxisme og psykoanalyse når de omsettes i dogmatiske livssynslærer. Dessuten på norsk Innføring i filosofien (1965) og Liten skole i filosofisk tenkning (1967).