Karl Jaspers

Jaspers' hovedverk er trebindsverket Philosophie fra 1932 ved siden av Philosophische Logik (bind 1: Von der Wahrheit, 1947). Den sentrale idéen hos Jaspers er at opplevelsen av eksistensen må være filosofiens utgangspunkt. Særlig viktige er for Jaspers de kritiske situasjonene i menneskelivet, «grensesituasjoner» som død, lidelse, skyld samt opplevelsen av eksistensens sammenbrudd (das Scheitern, «forliset») og av tilværelsens Zerrissenheit, av verden som en ruin. «Å filosofere er å lære å dø» heter det et sted. I dette ligger et klart fellesskap med andre eksistensfilosofer.

I sin filosofi har Jaspers opptatt metodiske impulser fra Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche og har for øvrig mottatt påvirkning fra så ulike filosofiske kilder som Immanuel Kant og nyplatonismen. Særpreget for Jaspers' eksistensialisme er ikke minst en nærmest religiøs, men ikke spesifikt kristen tone. «Jeg søker den væren som ikke bare forsvinner», sier han som en programerklæring i begynnelsen av Philosophie. Et annet uttrykk for dette er uttrykket das Umgreifende, «det omsluttende». Dette gjør det lett å skille ham fra den ateistiske Jean-Paul Sartre, den katolske Gabriel Marcel og den irreligiøse Martin Heidegger. Tanken om Existenzerhellung («eksistensbelysning») som oppgave for filosofien, viser likevel slektskapet med sistnevnte.

Etter andre verdenskrig var Jaspers sterkt opptatt av aktuelle politiske problemer, som spørsmålet om tyskernes kollektive skyld for nazismens forbrytelser (Die Schuldfrage fra 1946) og spørsmålet om Tysklands gjenforening. Allerede i 1931 hadde han i Die geistige Situation der Zeit uttrykt synspunkter som var uforenlige med nazismen. I 1937 ble han avskjediget av makthaverne, men ble i 1945 av de allierte innsatt som rektor ved Heidelberg universitet.

Jaspers' store anseelse har også sammenheng med hans politiske og moralske engasjement i etterkrigstidens verden. I Die Atombombe und die Zukunft des Menschen fra 1957 oppholder han seg ved de farer utviklingen i vår tid medfører for menneskelig moralsk integritet. Hans bakgrunn som både lege, psykiater og filosof gjorde at hans røst ble hørt av mange. I 1959 fikk han den hollandske Erasmus-prisen.

En god innføring i Jaspers' filosofi er Der philosophische Glaube fra 1948. På norsk foreligger Fornuft og antifornuft i vår tid fra 1955, som tar kritisk avstand fra både marxisme og psykoanalyse når de omsettes i dogmatiske livssynslærer. Dessuten foreligger også Innføring i filosofien fra 1965 og Liten skole i filosofisk tenkning fra 1967 på norsk.