Jaspers' hovedverk er trebindsverket Philosophie fra 1932 ved siden av Philosophische Logik (bind 1: Von der Wahrheit, 1947). Den sentrale idéen hos Jaspers er at opplevelsen av eksistensen må være filosofiens utgangspunkt. Særlig viktige er for Jaspers de kritiske situasjonene i menneskelivet, «grensesituasjoner» som død, lidelse, skyld samt opplevelsen av eksistensens sammenbrudd (das Scheitern, «forliset») og av tilværelsens Zerrissenheit, av verden som en ruin. «Å filosofere er å lære å dø» heter det et sted. I dette ligger et klart fellesskap med andre eksistensfilosofer.
I sin filosofi har Jaspers opptatt metodiske impulser fra Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche og har for øvrig mottatt påvirkning fra så ulike filosofiske kilder som Immanuel Kant og nyplatonismen. Særpreget for Jaspers' eksistensialisme er ikke minst en nærmest religiøs, men ikke spesifikt kristen tone. «Jeg søker den væren som ikke bare forsvinner», sier han som en programerklæring i begynnelsen av Philosophie.
Et annet uttrykk for dette er uttrykket das Umgreifende, «det omsluttende». Dette gjør det lett å skille ham fra den ateistiske Jean-Paul Sartre, den katolske Gabriel Marcel og den irreligiøse Martin Heidegger. Tanken om Existenzerhellung («eksistensbelysning») som oppgave for filosofien, viser likevel slektskapet med sistnevnte.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.