billedforbud

Interiøret i en kalvinistisk kirke kjennetegnes av fraværet av bilder. Maleriet er fra 1661 og viser interiøret i en kirke i Amsterdam.

Ikon. Gudsmoder av Vladimir. Ikonet er enten bysantisk, fra 1000- eller 1100-tallet, eller russisk, fra 1200-tallet. Tretjakovgalleriet, Moskva.

.
Lisens: fri

Islamsk kunst domineres ofte av abstrakte og geometriske former, og er nonfigurativ.

Arabesk. Mosaikk i teglstein fra et mausoleum i Nakhitsjevan.
Av .

Billedforbud er betegnelsen på et religiøst begrunnet forbud mot billedlige fremstillinger av guder, dyr eller mennesker. Billedforbudet kan være begrunnet i den enkelte religions hellige tekster eller i en mer muntlig religiøs tradisjon. Forbudet er karakteristisk for de monoteistiske religionene, der man kun tilber én gud.

Det første virkelige forbudet mot å lage gudebilder eller tilbe dem (billeddyrkelse) vi kjenner stammer fra Mosebøkene der det står: «Du skal ikke lage deg noen statue eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg ned foran dem eller tjene dem» (andre Mosebok, kapittel 20, vers 4–5).

I jødedommens inndeling av De ti bud er dette det andre budet. Den ortodokse kirke inkluderer budet, men mener det ikke gjelder for ikoner og kirkekunst. Hverken den katolske eller den evangelisk- lutherske formen av De ti bud, som er den som brukes i Norge, nevner billedforbudet som et av budene. Koranen gir ikke et uttrykkelig billedforbud, hadith-litteraturen formulerer imidlertid klare advarsler mot å avbilde levende vesener.

Billedforbudet er blitt ulikt praktisert innenfor de tre religionene og i ulike tider. Tolkningen av akkurat hva som blir omfattet av forbudet har også variert, og gjør det ennå. Islam er den religionen der billedforbudet blir strengest praktisert.

Bakgrunn

Det bibelske billedforbudet oppsto i Det gamle Israel, i en tid da det vokste frem en oppfatning om at israelittene bare skulle tilbe én eneste Gud (Jahve, JHVH). Denne guden hadde ikke noe virkelig navn og ingen menneskelig form, slik mange av de andre gudene i Midtøsten hadde. Han skulle ikke fremstilles billedlig, hverken gjennom statuer og bilder, eller gjennom ulike billedsymboler. Dette var en ny tanke.

I det gamle Midtøsten, der man tilba mange guder (polyteisme) ble de ulike gudene representert gjennom statuer av forskjellig størrelse og utforming. Disse ble ikke ansett for å være selve guden, men ble likevel tilbedt, kledd av og på og gitt offergaver. Det var også vanlig å lage bilder av gudene og deres handlinger, både på vegger, gjenstander, papyrus og sylindersegl. Også dyr, planter og himmellegemer kunne symbolisere de ulike gudene.

Allerede farao Akhenaten (ca. 1352–1336 fvt.), som forsøkte å innføre en form for tidlig monoteisme i det gamle Egypt, ville begrense bruken av gudebilder til å omfatte kun bilder av solskiven Aten. Alle andre gudebilder skulle ødelegges, noe som heldigvis ikke lyktes. Innenfor den gamle iranske religionen, zoroastrismen, ble det ikke laget gudestatuer, og på relieffer blir høyguden Ahura Mazda fremdeles kun representert gjennom sitt spesielle bevingede symbol.

Praksis

Israelittisk tid (ca. 1200–586 fvt.)

Terrakottafigur. Reuben & Edith Hecht Museum. University of Haifa.
Søyefigur fra Juda (700-tallet fvt.)
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Vi vet ikke når billedforbudet ble utformet, og heller ikke når det ble allment kjent i befolkningen. Men arkeologene har ikke funnet noen gudestatue som skal forestille israelittenes gud. Det var heller ingen statue av Jahve i tempelet i Jerusalem. Men paktkisten, som sto i tempelets aller helligste, skal ha vært beskyttet av to bevingede kjeruber.

Bibeltekstene beretter imidlertid om statuer eller bilder som kan ha forestilt gudinnen Ashera, både på selve tempelområdet og på andre hellige steder i landet (1. Kongebok 15,13 og 2. Kongebok 23, 6). Fra tiden før eksilet i Babylon (538–586 fvt.) er det også funnet mange hundre små kvinnefigurer (søylefigurer) i hjemmene i Judariket. Småkunsten, som amuletter og stempler fra samme tid viser et rikt utvalgt av bilder, ofte inspirert av egyptiske religiøse symboler, men ingen bilder viser guden Jahve i menneskeform.

Jødedom

Dura-Europos. Utsnitt av veggfreskene fra synagogen, bygd på 200-tallet evt. Fremstillingen viser israelittenes marsj gjennom Rødehavet og tempelet i Jerusalem. Nasjonalmuseet, Damaskus.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Mye tyder på at billedforbudet hadde fått gjennomslag i befolkningen etter eksilet i Babylon. Det var ingen statuer av Jahve i det nye tempelet, og fremmede erobreres ønske om å plassere statuer av sine egne guder, som Zevs, ble møtt med opprør, som under makkabeerne. I synagoger fra de tidligste århundrene evt. er det imidlertid funnet både malerier, fresker og vakre fargete gulvmosaikker som forestiller bibelske hendelser og personer, men aldri Gud selv. Mest kjent er kanskje synagogen fra Dura-Europos i Syria. Denne utsmykningstradisjonen ble så borte etter hvert. Senere synagoger har sjelden billedlige utsmykninger.

Enkelte jødiske religiøse bøker kan likevel være illustrert. Fra middelalderen finnes et stort antall illustrerte bibler og bønnebøker, og noen moderne utgaver av Tanakh har også illustrasjoner. Den spesielle boken som leses i forbindelse med seder-måltidet under pesach, er alltid rikt illustrert.

Forbudet mot å lage bilder av selve guddommen overholdes fremdeles strengt innenfor alle jødiske retninger, og synagogene er ikke dekorert med figurer eller bilder. Barnebibler og andre religiøse bøker for barn og ungdom er derimot ofte utstyrt med bilder. Kun innenfor strengt ultraortodokse miljøer er den alminnelige bruken av bilder, foto og film regulert.

Kristendom

Allerede innenfor den tidlige kristendommen var billedforbudet oppe til debatt blant teologene. Man vurdere nøye om det var tillatt å lage bilder av Jesus og hellige personer. Dette var et viktig spørsmål i en tid da man skulle verve nye tilhengere blant mennesker som var vant til å forestille seg guder i menneskelig skikkelse. Meningene gikk begge veier.

På 300-tallet ble det hevdet at man ikke skulle avbilde Jesus, fordi det ikke ville være mulig å gjøre dette riktig. Andre teologer hevdet bilder var viktig for å styrke troen til folk som ikke kunne lese de hellige tekstene. Blant disse var Gregor fra Nyssa (ca. 338–395) og den senere paven Gregor den store (pave fra 590–604).

Det bysantinske riket

I Det bysantinske riket ble motstanden mot bilder vekket til live igjen flere ganger, både på 700–tallet (under keiser Leo 3 og Konstantin 5) og på 800–tallet, under Leo 5. Helgenbilder ble fjernet fra kirkene, og det ble forbudt å lage nye. I 843, under keiser Mikael 3 ble billedstriden avsluttet og ikonene fikk sin viktige plass i Østkirken.

Vest-Europa

Den sixtinske Madonna, Maria med den hellige Sixtus og Barbara, 1513–14, oljemaleri på lerret, Gemäldegalerie, Dresden.

Under Karl 1 den store (842–867) ble det i en periode forbudt å ha statuer av hellige personer i kirkene, kun krusifikser var tillatt. Fra 900-tallet ble billedlige fremstillinger av hellige personer og handlinger ansett som en del av forkynnelsen. Det ble utviklet en lære som understreket av Kristus-bilder eller statuer kun skulle representerte Kristus, ikke var guddommelige i seg selv. Det samme var tilfelle for bilder av Maria og helgener. Bildene skulle fremme tro og hengivenhet til skikkelsene de representerte, å tilbe dem var derfor ikke avgudsdyrkelse.

Reformasjonen

Reformasjonen på 1500-tallet førte til ny motstand mot religiøse bilder. De nye religiøse lederne, som Calvin, Zwingli og Luther, hadde et noe ulikt syn på bilder og statuer av hellige personer. Alle fokuserte på bibelkunnskap og personlig tro og mente bilder, statuer og vakkert utsmykkete kirker var egnet til å avlede fra den rette vei. Luther tillot likevel en begrenset bruk av bilder som kunne underbygge troen. Calvin og Zwingli forlangte at alle billedlige religiøse bilder ble fjernet fra kirkene. I protestantiske land ble kirkene etter hvert tømt for kunstverk, og mye vakker kunst gikk tapt for alltid.

Noen retninger, som presbyterianerne, mente at man burde møtes i vanlige forsamlingslokaler, og ikke bygge flotte og prangende kirker. Slik er det også innenfor flere av dagens reformerte og evangeliske kristne retninger og sekter.

Islam

Islamsk tradisjon tillater ingen bilder av guddommen, figurative utsmykninger i moskeene er forbudt og Koranen illustreres aldri. Islamsk bokkunst utviklet likevel fra 1200- og 1300-tallet en rik religiøs ikonografi, først og fremst knyttet til profetens liv. Bilder av levende vesener tillates for øvrig i bestemte sammenhenger, for eksempel som myntportretter. Ytterliggående tolkninger av billedforbudet innebærer detaljerte regler og rammer for blant annet bruk av dukker, lekedyr og liknende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg