bildeforbud

Vi vet ikke når bildeforbudet ble utformet, og heller ikke når det ble allment kjent i befolkningen. Men arkeologene har ikke funnet noen gudestatue som skal forestille israelittenes gud. Det var heller ingen statue av Jahve i tempelet i Jerusalem. Men paktkisten, som sto i tempelets aller helligste, skal ha vært beskyttet av to bevingede kjeruber.

Bibeltekstene beretter imidlertid om statuer eller bilder som kan ha forestilt gudinnen Ashera, både på selve tempelområdet og på andre hellige steder i landet (1. Kongebok 15,13 og 2. Kongebok 23, 6). Fra tiden før eksilet i Babylon (538–586 fvt.) er det også funnet mange hundre små kvinnefigurer (søylefigurer) i hjemmene i Judariket. Småkunsten, som amuletter og stempler fra samme tid viser et rikt utvalgt av bilder, ofte inspirert av egyptiske religiøse symboler, men ingen bilder viser guden Jahve i menneskeform.

Mye tyder på at bildeforbudet hadde fått gjennomslag i befolkningen etter eksilet i Babylon. Det var ingen statuer av Jahve i det nye tempelet, og fremmede erobreres ønske om å plassere statuer av sine egne guder, som Zevs, ble møtt med opprør, som under makkabeerne. I synagoger fra de tidligste århundrene evt. er det imidlertid funnet både malerier, fresker og vakre fargete gulvmosaikker som forestiller bibelske hendelser og personer, men aldri Gud selv. Mest kjent er kanskje synagogen fra Dura-Europos i Syria. Denne utsmykningstradisjonen ble så borte etter hvert. Senere synagoger har sjelden billedlige utsmykninger.

Enkelte jødiske religiøse bøker kan likevel være illustrert. Fra middelalderen finnes et stort antall illustrerte bibler og bønnebøker, og noen moderne utgaver av Tanakh har også illustrasjoner. Den spesielle boken som leses i forbindelse med seder-måltidet under pesach, er alltid rikt illustrert.

Forbudet mot å lage bilder av selve guddommen overholdes fremdeles strengt innenfor alle jødiske retninger, og synagogene er ikke dekorert med figurer eller bilder. Barnebibler og andre religiøse bøker for barn og ungdom er derimot ofte utstyrt med bilder. Kun innenfor strengt ultraortodokse miljøer er den alminnelige bruken av bilder, foto og film regulert.

I Det bysantinske riket ble motstanden mot bilder vekket til live igjen flere ganger, både på 700–tallet (under keiser Leo 3 og Konstantin 5) og på 800–tallet, under Leo 5. Helgenbilder ble fjernet fra kirkene, og det ble forbudt å lage nye. I 843, under keiser Mikael 3 ble bildestriden avsluttet og ikonene fikk sin viktige plass i Østkirken.

Under Karl 1 den store (842–867) ble det i en periode forbudt å ha statuer av hellige personer i kirkene, kun krusifikser var tillatt. Fra 900-tallet ble billedlige fremstillinger av hellige personer og handlinger ansett som en del av forkynnelsen. Det ble utviklet en lære som understreket av Kristus-bilder eller statuer kun skulle representerte Kristus, ikke var guddommelige i seg selv. Det samme var tilfelle for bilder av Maria og helgener. Bildene skulle fremme tro og hengivenhet til skikkelsene de representerte, å tilbe dem var derfor ikke avgudsdyrkelse.

Reformasjonen på 1500-tallet førte til ny motstand mot religiøse bilder. De nye religiøse lederne, som Calvin, Zwingli og Luther, hadde et noe ulikt syn på bilder og statuer av hellige personer. Alle fokuserte på bibelkunnskap og personlig tro og mente bilder, statuer og vakkert utsmykkete kirker var egnet til å avlede fra den rette vei. Luther tillot likevel en begrenset bruk av bilder som kunne underbygge troen. Calvin og Zwingli forlangte at alle billedlige religiøse bilder ble fjernet fra kirkene. I protestantiske land ble kirkene etter hvert tømt for kunstverk, og mye vakker kunst gikk tapt for alltid.

Noen retninger, som presbyterianerne, mente at man burde møtes i vanlige forsamlingslokaler, og ikke bygge flotte og prangende kirker. Slik er det også innenfor flere av dagens reformerte og evangeliske kristne retninger og sekter.

Islamsk tradisjon tillater ingen bilder av guddommen, figurative utsmykninger i moskeene er forbudt og Koranen illustreres aldri. Islamsk bokkunst utviklet likevel fra 1200- og 1300-tallet en rik religiøs ikonografi, først og fremst knyttet til profetens liv. Bilder av levende vesener tillates for øvrig i bestemte sammenhenger, for eksempel som myntportretter. Ytterliggående tolkninger av bildeforbudet innebærer detaljerte regler og rammer for blant annet bruk av dukker, lekedyr og liknende.