Av den eldste islamske byggekunsten er lite bevart i sin opprinnelige form. Det er likevel nok til at vi kan danne oss et bilde av moskeene slik de ble utviklet under omayyadene i Damaskus, abbasidene i Bagdad og omayyede-dynastiet i Córdoba.
Det var strengt fastlagte regler for moskeenes grunnplan og oppbygning, men utformingen av detaljene kunne tilpasses de forskjellige landenes særpreg. I motsetning til den kristne kirken, som moskeen forøvrig har mottatt sterke impulser fra, hadde den ikke noe kor, men en bedenisje i muren, mihrab, som peker mot Mekka. I tilknytning til moskeen bygget man minaretene, hvorfra muezzinene fem ganger daglig roper ut bønneropet adhan og kaller de troende til bønn.
Med Den hellige gravs kirke i Jerusalem som mønster ble Klippedomen reist i 687–691. Den kristne basilikaen i Damaskus ble ombygd til moské og minaretene formet som etterligning av syriske kirketårn. Under abbasidene anla al-Mansur (754–775) Bagdad med sirkelrundt plan og tre konsentriske murer, mens det ved den store moskeen i Samarra (846–852) ble oppført en spiralvridd minaret lik de gammel-babylonske zikkuratene. Som en modifikasjon av denne ble minareten ved Ibn Tuluns moské oppført i Kairo (876–879), til forskjell fra den massive, festningslignende minareten ved moskeen i Kairouan i Tunisia (begynnelsen av 700-tallet).
I Spania ble moskeen i Córdoba, La Mezquita, påbegynt i 785. Den er bygd etter samme plan som den ødelagte moskeen i Samarra. Den var gjennom flere hundre år islams viktigste helligdom i Vesten og betegner et høydepunkt i maurisk kunst. Et eksempel på verdslig arkitektur i maurisk stil er palasset Alhambra i Granada i Spania, bygd på 1300-tallet.
På 1000-tallet oppstod den såkalte madrasa, en krysning av tyrkiske og persiske ideer, som hadde fire undervisningsrom omkring en moskégård. Madrasaens korsformede grunnplan med aksiale rom eller kolossalnisjer (iwaner) påvirket moskéarkitekturens utvikling mot monumentalitet i arkitektursentre som Istanbul, Isfahan og Samarkand.
I det osmanske riket skapte tyrkerne svære rom samlet under en stor kuppel, inspirert av bysantinske kirker. Hagia Sofia (Sofiakirken) i Istanbul var forbilde for de praktfulle moskeene som Michelangelos samtidige, arkitekten Sinan (1490–1578), bygde, blant annet Selim 2s moské i Adrianopel og Sjahzademoskeen i Istanbul. Av verdslige byggverk må Topkapi-palasset i Istanbul nevnes, som består av en rekke luksuriøse paviljonger rundt et hageanlegg.
Fra sentralasiatisk tradisjon ble mausoleet likevel utviklet som en sentral bygningstype i islamsk arkitektur, i Samarkand med blant annet Timur Lenks mausoleum og i India under stormogulene med blant annet Taj Mahal.
I India ble det oppført storslåtte byggverk under stormogulene og andre muslimske fyrster på 1600- og 1700-tallet. Det var en rik, fantasifull arkitektur med en blanding av persiske og hinduiske elementer. Kjente byggverk i Delhi er Humayuns mausoleum (1572), Jama Masjid (1644–1656), Mot Masjid (Perlemoskeen) og Safdar Jangs gravmæle (omkring 1760), et av de siste større mughalbyggverkene i India. Agra var stormogulenes hovedstad i 1556–1658. Her finnes flere monumentale bygninger: moskeen Jama Masjid, Agra fort med Perlemoskeen samt Taj Mahal, et mausoleum bygd over sjah Jahans yndlingshustrus grav.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.