W. G. Sebald, tysk forfatter, essayist og litteraturprofessor, kjent for prosafortellinger som Austerlitz, Saturns ringer og De utvandrede. Etter Sebalds død har tekstene hans blitt gjenstand for en omfattende forskningsinteresse, og Sebald har vært blant de mest omtalte tyskspråklige samtidsforfatterne.

Sebald studerte tysk litteratur i Freiburg, Tyskland og i Fribourg, Sveits fra 1963 til 1966 og var bosatt i Storbritannia fra 1966 til han døde av en aneurisme under en biltur i desember 2001. Fra 1970 underviste Sebald i europeisk litteratur på University of East Anglia i Norwich, hvor han ble utnevnt til professor i 1988. Fra 1989 ledet han British Centre for Literary Translation. Han publiserte litteraturkritiske og vitenskapelige artikler om litteratur i hele sin karriere, og fikk sitt gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter med De utvandrede i 1992. Sebald mottok mange tyske og internasjonale litterære priser for sitt forfatterskap mens han levde, blant annet Heinrich-Böll-Preis og Berliner Literaturpreis.

Sebalds tekster vever sammen fiksjon og fakta på tvers av sjangergrenser. Prosatekstene låner virkemidler fra essayistikk, reisefortellinger, biografier og vitnefortellinger, og en serie innskutte fotografier og avbildninger plasserer tekstene mellom skjønnlitterære, dokumentariske og essayistiske skrivemåter. Litteraturforskeren Olaf Haagensen skriver at tekstene rommer «en nærmest encyklopedisk kunnskap om moderne europeisk (kultur)historie – og en navnløs jeg-forteller som synes å dele biografi med W. G. Sebald selv». Sebald betegnet selv skrivemåten sin som «prosa», og han ville ikke plassere de skjønnlitterære tekstene sine i noen bestemt sjanger. Et eksempel på hvordan fortellingene beveger seg mellom ulike kunnskaps- og vitenområder, er de innmonterte fotografiene, hvorav mange synes å illustrere tekstens handling og dermed synes å ha en dokumentarisk effekt, mens andre har en mindre tydelig tilknytning til handlingen, og slik stiller spørsmål om tekstens sannhetskrav.

Et sentralt motiv i Sebalds fortellinger er jødiske personer som lever i eksil og som på ulike måter er berørt av holocaust. I hoveddelen av forfatterskapet fremstilles holocaust som en konsekvens av dyptgripende teknologiske og ideologiske utviklinger i modernitetens tidsalder fra omtrent år 1800. Med et essayistisk og melankolsk blikk på historien reflekterer fortellerfigurene over sammenhengene mellom historie, fremskritt og ødeleggelse, og over hvordan krig, utbygging og modernisering påvirker grunnbetingelsene for menneskelig eksistens. Det tematiske mangfoldet i bøkene blir speilet av fortelleteknisk komplekse strukturer som omfatter sitater fra personer, dagbøker, dokumenter og intertekstuelle referanser. Den teleskopiske fortellemåten skaper en distanse mellom fiksjonens fortellerstemmer og historiens faktiske aktører, og Sebalds indirekte formidling av holocaust blir betraktet som at forfatteren markerer den etiske distansen mellom fiksjon og virkelighet. De mange åpne og skjulte referansene til forfattere som Thomas Bernhard, Franz Kafka og Vladmir Nabokov understreker i noen sammenhenger Sebalds melankolske historiesyn, mens de andre steder fremhever tekstenes fiksjonelle natur.

Sebalds skjønnlitterære debut var det fortellende langdiktet Nach der Natur. Ein Elementargedicht (1988). Et viktig motiv i bokens første del er en altertavle av 1500-tallsmaleren og grafikeren Matthias Grünewald. Undertittelen viser til de fire elementene og antyder at Sebald er en «elementær» tenker, ved at han undersøker grunnleggende forhold mellom mennesket og dets omgivelser.

Sebald debuterte som prosaforfatter i 1990 med Vertigo (originalutgave: Schwindel. Gefühle. Norsk oversettelse i 2005), som består av fire fortellinger som formmessig veksler mellom reiseskildring, selvbiografi og forfatterbiografier. Den tyske tittelen kan tolkes både som svimmelhetsfølelse og som følelser av bedrag. Bokens første fortelling handler om Henri Beyle (Stendahl) og hans kjærlighetshistorier. Bokens andre del skildrer fortellerens reise fra Wien via Venezia til Verona, et fiktivt møte med den østerrikske poeten Ernst Herbeck, Casanovas flukt fra Dogepalasset, og en utlegning om maleren Antonio Pisanellos freske ved Pellegrini-kapellet i Sankt Anastasia-kirken i Verona. Bokens tredje fortelling er basert på Franz Kafkas skildringer av sin reise til Italia i september 1913. Fjerde fortelling skildrer blant annet hvordan det moderne samfunnet gjør sitt inntog i landsbyen W. i de tyske Alpene. Forfattere som Dante Alighieri og Franz Werfel opptrer som randfigurer, og flere referanser til Kafkas etterlatte fragmenter om jegeren Gracchus illustrerer hvordan fortellingene befinner seg på grensen mellom fiksjon og fakta. Flere passasjer i Vertigo fremhever erindringens flyktige og upålitelige karakter, og et tilbakevendende tema i boken er det uoppløselige misforholdet mellom en hendelse og dens fremstilling i et annet medium.

De fire fortellingene i De utvandrede (originalutgave: Die Ausgewanderten, 1992. Norsk oversettelse i 2001) fremstiller livshistorien til fire personer som på ulike måter lever i en eksiltilværelse, etter at deres familie eller opprinnelige miljø har blitt brutt opp som en følge av omveltninger knyttet til politiske hendelser i det 20. århundret. I «Henry Selwyn» er fortelleren på 1970-tallet leietaker hos en opprinnelig litauisk jøde bosatt i Storbritannia, som etter en suksessrik karriere som medisiner begår selvmord. I «Paul Bereyter» rekonstruerer fortelleren livet til sin gamle folkeskolelærer, som til tross for sin jødiske bakgrunn måtte tjene seks år som Wehrmacht-soldat. Etter krigen vender Paul Bereyter tilbake til sin tidligere stilling i landsbyen S., uten at han klarer å bli en del av fellesskapet der. Som en følge av sine opplevelser tar Bereyter livet sitt i 1984. I «Ambros Adelwarth» rekonstrueres livet til fortellerens grandonkel, som utvandret til USA og jobbet som tjener for en rikmannssønn, før han endte livet sitt på et mentalsykehus. Den lengste fortellingen i boken, «Max Aurach», handler om fortellerens møte med en maler i Manchester på 1960-tallet og på 1990-tallet, som på grunn av sin jødiske bakgrunn måtte forlate den tyske byen Bad Kissingen i 1939. Aurach står ved staffeliet hele dagen og maler lag på lag med farge på lerretene, før han visker motivene ut eller skraper dem av. Denne teknikken kan leses som en allegori over Aurachs smertefulle, uavsluttede erindringsarbeid. Forbildet for Aurach-figuren er den tyske maleren Frank Auerbach, som i 1939 ble sendt fra Tyskland til England med en såkalt «Kindertransport» for jødiske barn. I den engelske utgaven er fortellingens tittel endret til «Max Ferber» fordi Auerbach motsatte seg en direkte assosiasjon med Sebalds fortelling. Auerbachs kulltegning «Head of Catherine Lampert VI» er gjengitt i De utvandrede.

Saturns ringer (originalutgave: Die Ringe des Saturn, 1995. Norsk oversettelse i 2002) skildrer en vandring i Sørøst-England på begynnelsen av 1990-tallet. I bokens ti kapitler oppsøker fortelleren områder som har blitt preget av industri og moderne infrastruktur. Den melankolske fortelleren reflekterer over forbindelsene mellom fremskritt, tap og ødeleggelse, og assosierer seg på grunnlag av tilsynelatende enkle eksempler frem til betraktninger av mer allmenn karakter. De mange sidefortellingene i boken danner et løst nettverk av hendelser som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, som for eksempel sildefangst i Storbritannia på 1800-tallet og holocaust. Den digressive fortelleteknikken leder fokus bort fra hovedfortellingen og gjør sidefortellingene til bokens hovedanliggende,. Tema som kartografiens krigsfunksjoner, oppdrett av silkelarver, barokk malerkunst, og biografiske skisser over personer som forfatteren Joseph Conrad og den irske opprøreren Roger Casement bindes sammen til en melankolsk refleksjon over modernitetens fremvekst og dens skyggesider. Tittelen viser blant annet til det «saturniske» og melankolske i Sebalds tekster, og til et fenomen som bare er observerbart med spesielle hjelpemidler fra stor avstand. Tittelen Saturns ringer understreker hvordan Sebald betrakter fjerntliggende og tilsynelatende uviktige fenomener som deler av en større, destruktiv sammenheng.

I Sebalds mest romanlignende tekst Austerlitz (2001, norsk oversettelse i 2004) refererer en navnløs jeg-forteller sine møter med hovedpersonen Jacques Austerlitz på ulike steder i Europa fra 1967 til midt på 1990-tallet. I 1939 unnslapp Austerlitz nazistenes forfølgelser i Praha fordi han ble sendt med en såkalt «Kindertransport» til en fosterfamilie i Wales, der han vokste opp hos en kalvinistisk prest og som tenåring fikk vite om sitt egentlige opphav. Sebald benytter seg delvis av et autentisk material i boken, og i den realistisk anlagte rammefortellingen skildrer Austerlitz forsøkene sine på å finne ut mer om sin egen bakgrunn og sine foreldre som forsvant under krigen. Austerlitz reflekterer samtidig over vidt forskjellige emner fra europeisk historie, malerkunst og arkitektur, og belyser sine synspunkter med henvisninger til både monumentale hendelser og randfenomener i modernitetens historie. Noen av de sentrale passasjene i boken omhandler Napoleons seier i slaget ved Austerlitz i 1805, det moderne tidsbegrepet, belgisk kolonihistorie, festningen Breendonk ved Antwerpen, justispalasset i Brussel og det franske nasjonalbiblioteket på Quai d’Austerlitz i Paris. I gjengivelsen av Austerlitz’ fortelling låner Sebald en rekke formuleringer og motiver fra andre forfattere, og denne intertekstualiteten tilfører et litterært slektskap til Austerlitz’ tilsynelatende autentiske minnefortelling. «Bygningshistorikeren» Austerlitz rår over store encyklopediske kunnskaper og oppsøker en rekke museer, arkiver og samlinger, men som litteraturforskeren Jonathan Long påpeker, bruker Austerlitz lagrings- og minneteknologiene som et substitutt for sin egen hukommelse, uten at arkivene innfrir forventningen om at de skal gi en mer helhetlig erkjennelse av sammenhenger i fortiden. Et fotografi i teksten som viser Austerlitz’ overfylte kontor, kan tolkes som en allegori for at Austerlitz er et «arkivarisk subjekt» som danner minnet sitt ved hjelp av medier og symbolske representasjoner av fortiden, uten at det er mulig å ordne de forskjelligartede innsiktene til et oversiktlig og brukbart system.

Sebald tok magistergraden i 1968 om den tyske forfatteren Carl Sternheim, og leverte i 1973 en doktoravhandling om Alfred Döblin. Han skrev artikler om forfattere som befinner seg noe på siden av hovedstrømningene i den tyskspråklige litterære kanon, og publiserte to bøker med artikler om østerriksk litteratur. I essaysamlingen Logi in einem Landhaus (1998) diskuterer Sebald noen av sine kunstneriske forbilder, som Johann Peter Hebel, Gottfried Keller, Eduard Mörike og Robert Walser. I et kapittel om hyperrealismen i maleren Jan Peter Tripps bilder hevder Sebald at han finner en metafysisk dybde i den realistiske kunsten, og at realistiske overflater i malekunsten skaper et gåtefullt nærvær av noe fraværende. En lignende teknikk kan sies å gjelde for Sebalds egne prosatekster, som har realistiske og konkrete rammefortellinger, men som i hovedsak tematiserer glemte historiske hendelser og abstrakte kunnskapsområder.

Kvaliteten på Sebalds litteraturkritiske arbeider er omdiskutert, og som litteraturviter følger Sebald bare delvis disiplinens metodiske standarder. Mange av artiklene hans analyserer bare i liten grad skjønnlitterære tekster, og diskuterer heller moralske og personlige anliggender hos forfatterne hans skriver om. Han møtte særlig mye motstand for to artikler om forfatterne Alfred Andersch og Jurek Becker, som Sebald kritiserte for å ha handlet moralsk galt under andre verdenskrig.

Etter en forelesningsrekke i Zürich i 1997 utkom essaysamlingen Luftkrig og litteratur (originalutgave: Luftkrieg und Literatur, 1999. Norsk oversettelse i 2007), der Sebald kritiserer den tyske etterkrigslitteraturens fremstillinger av bombeangrepene på tyske byer under andre verdenskrig. I sin polemiske fremstilling mener Sebald at forfatterne benyttet seg av språklige klisjeer i skildringene av allierte bombeangrep, og at forfatterne ikke ga en passende litterær form til kollektive traumer, men snarere bidro til å nøytralisere og fortrenge sivilbefolkningens traumatiske opplevelser av bombekrigen. I den påfølgende debatten ble det innvendt at Sebald hadde en ufullstendig oversikt over temaets behandling i tysk litteratur, og at hans alternative syn på en litterær bearbeiding av kollektive traumer var endimensjonalt og lite nyttig.

Posthumt utkom enkelte prosastykker og artikler i Campo Santo (2003), og diktsamlingene Unerzählt (2003) og Über das Land und das Wasser (2008).

Sebalds essayistiske fortellemåte og tematiske bredde gjorde ham til en anerkjent forfatter i sin samtid, og etter at The Emigrants ble utgitt på engelsk i 1996, oppnådde han stor popularitet i Storbritannia og USA. Hans siste bok Austerlitz fikk rundt 80 anmeldelser i tysk- og engelskspråklige aviser da den kom ut i 2001. Etter sin død har tekstene hans blitt gjenstand for en omfattende forskningsinteresse, og Sebald har vært blant de mest omtalte tyskspråklige samtidsforfatterne. En forskningsoversikt fra 2011 viser at det siden 2003 er utgitt rundt 50 monografier, artikkelsamlinger og spesialnummer av tidsskrift som er viet Sebald alene. Siden 1991 er det publisert til sammen over 800 vitenskapelige artikler om forfatterskapet hans. I tillegg kommer flere bøker med intervjuer og et større antall avisartikler.

Det foreligger dessuten mange litterære og kunstneriske hyllester av Sebalds forfatterskap samt tre filmer om hans liv og verk. I et intervju med den svenske kulturavisen Tidningen Vi sa Horace Engdahl, Svenska Akademiens tidligere sekretær, at Sebald kunne vært en aktuell kandidat for Nobelprisen i litteratur om han hadde levd lenger.

  • Nach der Natur. Ein Elementargedicht (1989)
  • Schwindel. Gefühle (1990) Norsk utgave Vertigo, oversatt av Geir Pollen (2006)
  • Die Ausgewanderten (1992) Norsk utgave: De utvandrede, oversatt av Geir Pollen (2001)
  • Die Ringe des Saturn (1995) Norsk utgave: Saturns ringer. En engelsk valfart, oversatt av Geir Pollen (2002)
  • Austerlitz (2001) Norsk utgave: Austerlitz, oversatt av Geir Pollen (2004)
  • For Years Now (2001)
  • Unerzählt. 33 Texte (2003)
  • Über das Land und das Wasser. Ausgewählte Gedichte 1965–2001 (2008)

 

  • Die Beschreibung des Unglücks. Zur österreichischen Literatur von Stifter bis Handke (1985)
  • Unheimliche Heimat. Essays zur österreichischen Literatur (1991)
  • Logi in einem Landhaus (1998)
  • Luftkrieg und Literatur. Mit einem Essay zu Alfred Andersch (1999). Norsk oversettelse: Luftkrig og litteratur, oversatt av Geir Pollen (2007)
  • Campo Santo. (2003)
  • Catling, Jo og Hibbitt, Richard: Saturn’s Moons. W. G. Sebald – A Handbook. London: Legenda 2011.

Om boken: Håndbok med bakgrunnsartikler om Sebalds liv, virke og verk, som rommer den hittil mest omfattende bibliografien over primær- og sekundærtekster.

  • Fuchs, Anne: Die Schmerzensspuren der Geschichte. Zur Poetik der Erinnerung in W. G. Sebalds Prosa. Wien: Böhlau 2004.

Om boken: Tyskspråklig studie som forklarer historiske, teoretiske og strukturelle sider ved Sebalds poetikk.

  • Haagensen, Olaf: «W. G. Sebalds liv og verk – en skisse for nye lesere» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 57–61.

Om teksten: En innføringsartikkel som tar opp de sentrale sidene ved forfatterskapet.

  • Long, Jonathan J.: W. G. Sebald. Image, Archive, Modernity (2007).

Om boken: Studien tar for seg modernitetens problem i Sebalds skjønnlitterære tekster og plasserer Sebald i en viktig historisk sammenheng.

  • Schütte, Uwe: W. G. Sebald. Göttingen (2011).

Om boken: Poengtert studie som rommer sentrale biografiske og analytiske innsikter om Sebalds liv og verk, utført av en av Sebalds studenter.

  • Schwarz, Lynne Sharon (red.): The Emergence of Memory. Conversations with W. G. Sebald (2007) 

Om boken: Engelskspråklige intervjuer med forfatteren.

  • Vinger, Audun og Haagensen, Olaf: Temadel om W. G. Sebald i Vinduet 62, 1, 2010, s. 56–126.

Om tekstene: En rekke gode norskspråklige artikler om noen av Sebalds viktigste tema.

Grant Gee: Patience (After Sebald). Film, 2011. Fremstiller en rekke personers beskrivelser av sitt møte med Saturns ringer, med bilder fra Sørøst-England.

  • Arnold, Heinz Ludwig (red.): W.G. Sebald. Text + Kritik. Zeitschrift für Literatur, Heft 158. München: edition text+kritik 2003.
  • Atze, Marcel og Franz Loquai (red.): Sebald. Lektüren. Eggingen, Edition Isele 2005.
  • Catling, Jo og Richard Hibbitt (red.): Saturn’s Moons. W. G. Sebald – A Handbook. London: Legenda 2011.
  • Ceuppens, Jan: «Transcripts: An Ethics of Remembrance in The Emigrants» i Denham/McCulloh 2006, s. 251–263.
  • Denham, Scott og Mark McCulloh (red.): W.  G. Sebald. History, Memory, Trauma, Berlin: Walter de Gruyter 2006.
  • Denneler, Iris, «’Das Andenken ist ja im Grunde nichts anderes als ein Zitat’. Zu Formel and Gedächtnis am Beispiel von W. G. Sebalds Die Ausgewanderten» i Denneler, Iris: Die Formel and des Unverwechselbare. Interdisziplinare Beiträge zur Topik, Rhetorik and Individualität, Frankfurt a. M.: Peter Lang, 1999, s. 160–76.
  • Fritzsche, Peter: «W. G. Sebald’s Twentieth-Century Histories» i Denham/McCulloh 2006, s. 291–299.
  • Fuchs, Anne: «‘Phantomspuren’: Zu W. G. Sebalds Poetik der Erinnerung in Austerlitz» i German Life and Letters, 56, 3, 2003, s. 281–98.
  • Fuchs, Anne og Jonathan J. Long: W. G. Sebald and the Writing of History. Würzburg: Königshausen und Neumann 2007.
  • Heidelberger-Leonard, Irène og Mireille Tabah: W. G. Sebald. Intertextualität und Topographie, Berlin: LIT Verlag, 2008
  • Horstkotte, Silke: «Photo-Text Topographies: Photography and the Representation of Space in W. G. Sebald and Monika Maron» i Poetics Today, 29, 1, 2008, s. 49–78.
  • Hutchinson, Ben: «Die Leichtigkeit der Schwermut: W. G. Sebalds ‘Kunst der Levitation’» i Jahrbuch der Deutschen Schillergesellschaft, 50, 2006, s. 458–77.
  • Hutchinson, Ben: «‘Egg boxes stacked in a crate’: Narrative Status and its Implications» i Denham/McCulloh 2006, s. 171–182.
  • Jordheim, Helge: «Stil og historiemetafysikk. Sebald og tysk litteratur» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 72–75.
  • Krejberg, Kasper Green: «En slags feststemning. Apokryfe historier og kultiverede excesser – om W. G. Sebalds humor» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 102–107.
  • Lending, Mari: «Historisk røntgen. Arkitekturfremstilling i W. G. Sebalds Austerlitz» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 93–101.
  • Long, Jonathan J.: «History, Narrative, and Photography in W. G. Sebald’s Die Ausgewanderten» i Modern Language Review, 98, 1, 2003, s. 117-37.
  • Long, Jonathan J. og Anne Withehead: W. G. Sebald. A Critical Companion. Edinburgh: Edinburgh University Press 2004.
  • Long, Jonathan J.: «W. G. Sebald. A Bibliographical Essay on Current Research» i Fuchs/Long 2007, s. 11–29.
  • Loquai, Franz: «Max und Marcel. Eine Betrachtung über die Erinnerungskünstler Sebald und Proust“ i Atze/Loquai 2005, s. 212–227.
  • Lothe, Jakob: «Eksil, forteljesituasjon og sivilisasjonssamanbrot. W. G. Sebald og Joseph Conrad» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 116–119.
  • Löffler, Sigrid: «‘Wildes Denken’. Gespräch mit W.G. Sebald» i Loquai, Franz (red.): W.G. Sebald. Eggingen: Edition Isele 1997, s. 135–137.
  • Melberg, Arne: «Den längsta meningen. W. G. Sebald låter meningen växa i takt med ämnets känslighet» i Vinduet 62, 1, 2010, s. 80–83.
  • Niehaus, Michael, Öhlschläger, Claudia: W. G. Sebald. Politische Archäologie und melancholische Bastelei. Berlin: Erich Schmidt Verl
  • Pearson, Ann: «‘Remembrance is nothing other than a quotation’: The Intertextual Fictions of W. G. Sebald» i Comparative Literature 60, 3, 2008, s. 261–278.
  • Schedel, Susanne: ‘Wer Weiß, wie es vor Zeiten wirklich gewesen ist?’: Textbeziehungen als Mittel der Geschichtsdarstellung bei W. G. Sebald. Würzburg: Königshausen und Neumann 2004.
  • Sheppard, Richard: «‘Dexter – sinister’. Some observations on decrypting the mors code in the work of W. G. Sebald» i Journal of European Studies 35, 4, 2005, s. 419–463.
  • Sheppard, Richard: «‘Woods, trees and the spaces in between’: A report on work published on W. G. Sebald 2005–2008» i Journal of European Studies, 39, 1, 2009, s. 79–128.
  • Sontag, Susan: «A Mind in Mourning» i Where the Stress Falls. Essays. London 2001: Jonathan Cape, s. 41–48.
  • Vogel-Klein, Ruth (red.): W. G. Sebald: Mémoire. Transferts. Images / Erinnerung. Übertragungen. Bilder, Recherches Germaniques, 2, spesialutgave, 2005.
  • Wolff, Lynn: «‘Das metaphysische Unterfutter der Realität’: Recent Publications and Trends in W. G. Sebald Research» i University of Wisconsin Monatshefte, 99, 1, 2007, s. 78–101.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.