Vladimir Nabokov

I sine tidligste russiske romaner, Masjenka (1926) og Heltemot (Podvig, 1933), skildrer han emigrantlivet slik det fortoner seg for de unge russiske hovedpersonene. Konge, Dame, Knekt (Korol, dama, valet, 1928) og Kamera obskura (1932) viser Nabokovs evne til å skape nye og uventede varianter av gamle og utslitte handlingsmønstre, mens Luzjins forsvar (Zasjtsjita Luzjina, 1930) er en av verdenslitteraturens mest berømte sjakkromaner. Spionen (Sogljadataj, 1930) og Fortvilelse (Ottsjajanije, 1936) innfører det kunstgrepet som han senere skulle variere og perfeksjonere i sine romaner på engelsk: konflikten mellom en mentalt forstyrret, «upålitelig» fortellers virkelighetsfremstilling og den «virkelighet» leseren skimter bakenfor. Den mest subtile varianten er kanskje Pale Fire.

De to romanene som sikrer Nabokov plassen som en av århundrets mest nyskapende romanforfattere, er Invitasjon til en henrettelse (Priglasjenije na kazn, 1938) og Presangen (Dar, 1937–1938, 1952). Den første er en surrealistisk fremstilling av to verdener, «her» og «hisset», med døden som terskel mellom dem. Her viser Nabokov hvor nær han stod noen av de russiske forfatterne som ble værende i hjemlandet under kommunistregimet, for eksempel Mikhail Bulgakov og hans Mesteren og Margarita. Den andre romanen gir en kritisk, til tider drepende satirisk fremstilling av russisk litteratur og den radikale russiske intelligentsias historie gjennom skildringen av en ung emigrantforfatters kunstneriske utvikling.

I USA etablerte Nabokov seg på kort tid som en fremragende stilist på engelsk med romaner som The Real Life of Sebastian Knight (1941), Bend Sinister (1947) og Pnin (1957).

Han vakte sensasjon og fikk verdenssuksess med Lolita (Paris, 1955). Den kom i norsk oversettelse i 1959 og ble filmatisert av Stanley Kubrick i 1962 og deretter av Adrian Lyne i 1996. Lolita handler om Humbert Humberts seksuelle tiltrekning til Dolores Haze. Han er en middelaldrende europeisk litteraturviter, hun er en tolvårig pike. «Lolita» er et kallenavn han gir henne. Humbert er både jeg-forteller og hovedperson. Boken er en slags forsvarstale, der Humbert reflekterer over sin handlemåte og sin person, slik at leseren inviteres til å gå bak «det åpenbare» i framstillingen og forestille seg andre muligheter og fortolkninger. Framstillingen av Lolita har en dobbelthet i seg idet Humbert både skildrer jenta som et slags ideal, på grensen til en fantasifigur (Lolita), og en høyst realistisk tenåring (Dolores) med dertil hørende pubertale trekk.

På grunn av den pedofile tematikken og de seksuelle skildringene ble ikke boken utgitt i USA før 1958. Før dette hadde utgaven fra Paris skapt furore i engelske avisdebatter. Der ble romanen kritisert som pornografisk og umoralsk, men også tatt i forsvar, blant annet av Graham Greene. Nabokov selv kalte Lolita sin kjærlighetserklæring til det engelske språket. En forstudie til Lolita fra Paris-tiden ble utgitt i 1986 som Trollmannen (The Enchanter, 1987).

Pale Fire (1962) er en roman skrevet som innledning og kommentar til et dikt av den fiktive poeten John Shade. Den regnes som Nabokovs engelskspråklige mesterverk. Boken er bygget opp med tallrike kryssreferanser og har en struktur som likner en moderne hypertekst. Samtidig leker Nabokov med fortellerfiguren, Charles Kinbote (en av hans typiske upålitelige fortellere), og parodierer den vitenskapelige kommentarstilen, som umerkelig glir over i en fortelling om fortelleren selv.

Andre romaner er Ada (1969), Transparent Things (1972) og Look at the Harlequins (1974). Nabokovs noveller er samlet i Nine Stories (1947), Nabokov's Dozen (1958) og Details of a Sunset (1976).