Vladimir Nabokov, russisk-amerikansk forfatter, født i St. Petersburg; amerikansk statsborger 1945. Familien, som var meget velstående, drog frivillig utenlands i 1919, og Nabokov tok eksamen i slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. Deretter bodde han i Berlin 1922–37. Her skrev han ni romaner og en rekke dikt og fortellinger på russisk, og allerede i begynnelsen av 1930-årene hadde han fått ry som den ledende russiske emigrantforfatteren. I 1937 flyktet han med sin familie fra Nazi-Tyskland til Frankrike, og i 1940 til USA. Her var han professor i slavisk litteratur ved Cornell University til han i 1958 bosatte seg i Sveits.

I USA etablerte Nabokov seg på kort tid som en fremragende stilist på engelsk med romaner som The Real Life of Sebastian Knight (1941), Bend Sinister (1947) og Pnin (1957). Han vakte sensasjon, og fikk verdenssuksess, med Lolita (Paris, 1955, norsk overs. 1959; filmatisert av Stanley Kubrick 1962 og Adrian Lyne 1996), om en middelaldrende europeisk immigrants kjærlighet til en 12-årig pike. På grunn av de dristige seksuelle skildringene ble ikke boken utgitt i USA før 1958. Den bygger på et manuskript fra Paris-tiden som ble utgitt i 1986 som The Enchanter (norsk overs. Trollmannen, 1987).

Pale Fire (1962), en roman skrevet som innledning og kommentar til et dikt, regnes som Nabokovs engelskspråklige mesterverk. Andre romaner er The Defence (1964, norsk overs. 1970), Ada (1969), Transparent Things (1972) og Look at the Harlequins (1974). Noveller er samlet i Nine Stories (1947), Nabokov's Dozen (1958) og Details of a Sunset (1976). Han skrev dessuten bl.a. en glimrende biografi om Gogol (1944), oversatte sentrale verker fra klassisk russisk litteratur og utgav en kommentert oversettelse av Pusjkins Eugen Onegin (4 bd., 1964). Speak, Memory (1966; norsk overs. Min europeiske ungdom, 1991) er selvbiografisk.

I 1960-årene ble Nabokov gjenoppdaget som russisk forfatter. Alle hans russiske romaner og nesten alle hans russiske fortellinger ble oversatt med aktiv deltagelse av ham selv, og plutselig befant han seg i en posisjon som en av de mest populære russiske forfattere i tiden.

I sine tidligste russiske romaner, Masjen'ka (1926) og Heltemot (1933), skildrer han emigrantlivet slik det fortoner seg for de unge russiske hovedpersonene. Konge, Dame, Knekt (1928) og Kamera obskura (1932) viser Nabokovs evne til å skape nye og uventede varianter av gamle og utslitte handlingsmønstre, mens Spionen (1930) og Fortvilelse (1936) innfører det kunstgrepet som han senere skulle variere og perfeksjonere i sine romaner på engelsk: konflikten mellom en mentalt forstyrret, «upålitelig» fortellers virkelighetsfremstilling og den «virkelighet» leseren skimter bakenfor. Den mest subtile varianten er kanskje Pale Fire.

De to romanene som sikrer Nabokov plassen som en av århundrets mest nyskapende romanforfattere, er Invitasjon til en henrettelse (1938) og Presangen (1937–38, 1952). Den første er en surrealistisk fremstilling av to verdener, «her» og «hisset», med døden som terskel mellom dem. Her viser Nabokov hvor nær han stod noen av de russiske forfatterne som ble værende i hjemlandet under kommunistregimet, f.eks. Bulgakov og hans Mesteren og Margarita. Den andre romanen gir en kritisk, undertiden drepende satirisk fremstilling av russisk litteratur og den radikale russiske intelligentsias historie gjennom skildringen av en ung emigrantforfatters kunstneriske utvikling.

Nabokovs originale og avanserte romaner og fortellinger vil utvilsomt bli stående som noe av det ypperste som er skapt innen russisk kunstprosa på 1900-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.