Vladimir Nabokov

Faktaboks

Vladimir Nabokov
pseudonym Sirin Vladimir Vladimirovitsj Nabokov
Uttale
nabˈokov
Født
22. april 1899, St. Petersburg, Det russiske imperiet (nå Russland)
Død
2. juli 1977, Montreux, Sveits
Vladimir Nabokov i 1973

Artikkelstart

Vladimir Nabokov var en russisk-amerikansk forfatter, oversetter og universitetslærer. Han skrev skjønnlitteratur på både russisk og engelsk. Hans originale og avanserte romaner og fortellinger regnes som noe av det ypperste som er skapt innen russisk kunstprosa på 1900-tallet.

Det best kjente verket hans er romanen Lolita fra 1955, som har pedofil tematikk. Det er imidlertid to andre romaner som sikrer Nabokov plassen som en av århundrets mest nyskapende romanforfattere. Disse er Invitasjon til en henrettelse (Priglasjenije na kazn, 1938) og Presangen (Dar, 1937–1938, 1952). Selvbiografien Speak, Memory (1966; Min europeiske ungdom, 1991) regnes også blant de fremste innen denne sjangeren.

Nabokovs prosa er avansert i formen. Han leker med sitater, intertekstuelle referanser, ordspill og ironi. Tematisk kretser bøkene ofte om eksil, tap, minner og identitet.

Bakgrunn

Nabokovs liv ble preget av flere eksiltilværelser. Han ble født i St. Petersburg. Familien, som var meget velstående, dro frivillig utenlands i 1919, og Nabokov tok eksamen i slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge.

Deretter bodde han i Berlin fra 1922 til 1937. Her skrev han ni romaner og en rekke dikt og fortellinger på russisk, og allerede i begynnelsen av 1930-årene hadde han fått ry som den ledende russiske emigrantforfatteren.

I 1937 flyktet han med sin familie fra Nazi-Tyskland til Frankrike (hans kone Vera Slonim var jødisk), og i 1940 til USA. Nabokov ble amerikansk statsborger i 1945 og underviste ved flere amerikanske universiteter, før han i 1948 ble professor i slavisk litteratur ved Cornell University. I 1961 flyttet ekteparet Nabokov tilbake til Europa og bosatte seg i Sveits.

Forfatterskap

Forfatterskapet deler seg i to perioder. På 1920- og 30-tallet bodde han i Berlin og publiserte bøker på russisk. I 1937 flyktet han til USA, og her innledet han et forfatterskap på engelsk. I 1960-årene ble Nabokov gjenoppdaget som russisk forfatter. Liksom han selv var delaktig i oversettelsene av sine tidligere romaner fra russisk til engelsk, oversatte han selv sine engelske romaner til russisk.

Tidlige russiske romaner

I sine tidligste russiske romaner, Masjenka (1926) og Heltemot (Podvig, 1933), skildrer han emigrantlivet slik det fortoner seg for de unge russiske hovedpersonene. Konge, Dame, Knekt (Korol, dama, valet, 1928) og Kamera obskura (1932) viser Nabokovs evne til å skape nye og uventede varianter av gamle og utslitte handlingsmønstre, mens Luzjins forsvar (Zasjtsjita Luzjina, 1930) er en av verdenslitteraturens mest berømte sjakkromaner. Spionen (Sogljadataj, 1930) og Fortvilelse (Ottsjajanije, 1936) innfører det kunstgrepet som han senere skulle variere og perfeksjonere i sine romaner på engelsk: konflikten mellom en mentalt forstyrret, «upålitelig» fortellers virkelighetsfremstilling og den «virkelighet» leseren skimter bakenfor. Den mest subtile varianten er kanskje Pale Fire.

To nyskapende romaner

De to romanene som sikrer Nabokov plassen som en av århundrets mest nyskapende romanforfattere, er Invitasjon til en henrettelse (Priglasjenije na kazn, 1938) og Presangen (Dar, 1937–1938, 1952). Den første er en surrealistisk fremstilling av to verdener, «her» og «hisset», med døden som terskel mellom dem. Her viser Nabokov hvor nær han stod noen av de russiske forfatterne som ble værende i hjemlandet under kommunistregimet, for eksempel Mikhail Bulgakov og hans Mesteren og Margarita. Den andre romanen gir en kritisk, til tider drepende satirisk fremstilling av russisk litteratur og den radikale russiske intelligentsias historie gjennom skildringen av en ung emigrantforfatters kunstneriske utvikling.

Amerikansk eksil, romaner på engelsk

I USA etablerte Nabokov seg på kort tid som en fremragende stilist på engelsk med romaner som The Real Life of Sebastian Knight (1941), Bend Sinister (1947) og Pnin (1957).

Lolita

Han vakte sensasjon og fikk verdenssuksess med Lolita (Paris, 1955). Den kom i norsk oversettelse i 1959 og ble filmatisert av Stanley Kubrick i 1962 og deretter av Adrian Lyne i 1996. Lolita handler om Humbert Humberts seksuelle tiltrekning til Dolores Haze. Han er en middelaldrende europeisk litteraturviter, hun er en tolvårig pike. «Lolita» er et kallenavn han gir henne. Humbert er både jeg-forteller og hovedperson. Boken er en slags forsvarstale, der Humbert reflekterer over sin handlemåte og sin person, slik at leseren inviteres til å gå bak «det åpenbare» i framstillingen og forestille seg andre muligheter og fortolkninger. Framstillingen av Lolita har en dobbelthet i seg idet Humbert både skildrer jenta som et slags ideal, på grensen til en fantasifigur (Lolita), og en høyst realistisk tenåring (Dolores) med dertil hørende pubertale trekk.

På grunn av den pedofile tematikken og de seksuelle skildringene ble ikke boken utgitt i USA før 1958. Før dette hadde utgaven fra Paris skapt furore i engelske avisdebatter. Der ble romanen kritisert som pornografisk og umoralsk, men også tatt i forsvar, blant annet av Graham Greene. Nabokov selv kalte Lolita sin kjærlighetserklæring til det engelske språket. En forstudie til Lolita fra Paris-tiden ble utgitt i 1986 som Trollmannen (The Enchanter, 1987).

Pale Fire

Pale Fire (1962) er en roman skrevet som innledning og kommentar til et dikt av den fiktive poeten John Shade. Den regnes som Nabokovs engelskspråklige mesterverk. Boken er bygget opp med tallrike kryssreferanser og har en struktur som likner en moderne hypertekst. Samtidig leker Nabokov med fortellerfiguren, Charles Kinbote (en av hans typiske upålitelige fortellere), og parodierer den vitenskapelige kommentarstilen, som umerkelig glir over i en fortelling om fortelleren selv.

Andre romaner er Ada (1969), Transparent Things (1972) og Look at the Harlequins (1974). Nabokovs noveller er samlet i Nine Stories (1947), Nabokov's Dozen (1958) og Details of a Sunset (1976).

Sakprosa og oversettelser

Nabokov skrev en glimrende biografi om Nikolaj Gogol (1944), oversatte sentrale verker fra klassisk russisk litteratur og utgav en kommentert oversettelse av Aleksandr Pusjkins Evgenij Onegin (Eugen Onegin, 4 bind, 1964).

Hans Speak, Memory (1966; Min europeiske ungdom, 1991) er blitt kalt en av verdens beste selvbiografier. Boken er sammensatt av essayistiske tekststykker, der Nabokov forteller i detaljerte bilder om sitt liv, om sin fascinasjon for sommerfugler og for sjakk, mens han reflekterer omkring minnets karakter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Boyd, Brian: Vladimir Nabokov: The Russian Years, Princeton: Princeton UP, 1990.
  • Boyd, Brian: Vladimir Nabokov: The American years, Princeton: Princeton UP, 1991.
  • Cornwell, Neil: Vladimir Nabokov, Plymouth: Northcote House, 1999.
  • Field, Andrew: VN – The Life and Art of Vladimir Nabokov, 3rd ed., Crown Publishers, 1986.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg