Kjernebrensel, kjernefysisk brensel, materiale som kan brukes som brensel i en kjernefysisk fisjon eller fusjon i den hensikt å produsere kjernefysisk energi.  Kjernefysisk brensel kan enten referere til selve brenselet eller til fysiske objekter, for eksempel brenselstaver, som inneholder brenselmateriale.

I en kjernefysisk fisjon er brenselet basert på et fissilt materiale som uran 235U og plutonium 239Pu. Når dette brenselet blir truffet av nøytroner skjer det en spalting av atomkjerner som igjen frigir nye nøytroner. Dermed opprettholdes en kjedereaksjon som frigir energi på en kontrollert måte i en fisjonsreaktor eller på en svært rask og ukontrollert måte i et kjernevåpen.

Brenselelementene i en fisjonsreaktor består som regel av små briketter av urandioksid, innkapslet i staver. Metalloksidet UO2 foretrekkes framfor å bruke et rent metall fordi smeltepunktet til oksidet er mye høyere og fordi metallet da ikke kan brenne siden det allerede er oksidert. Andre kjemiske forbindelser brukes også, se for eksempel MOX-brensel.

Kjernebrensel har den høyeste energitetthet av de energikilder som er i bruk. Tall for frigjort varme per vektenhet i en kjernereaktor er gitt i tabell nedenfor:

Frigjort varme [MJ/kg]
Naturlig uran (termisk reaktor)      500 000
Anriket uran (3,5 %)   3 900 000
Uran i hurtigreaktor 28 000 000
Tungolje               40,6

Tallene er tilnærmede verdier som kan variere noe mellom de ulike reaktorer. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. mars 2014 skrev Erik Dyrhaug

Dette må bygges ut litt mer for å stå som egen artikkel. Kanskje noe kan sies om forskjellige typer som brukes, hva som var vanlig før, evt. hva som kan komme til å ta over? Kanskje en linje om utvinning? (Hvis denne nye evalueringsfunksjonen virker som den skal, så skal du ha fått dette forslaget tilbake i kladd.)

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.