Jod, grunnstoff i gruppe 17, halogenene, i grunnstoffenes periodesystem. Atomsymbol I, atomnummer 53, elektronkonfigurasjon [Kr]4d105s25p5.

Grunnstoff jod er i form av gråsvarte grafittlignende krystaller som består av  I2-molekyler som lett sublimerer. Jod viser halvlederegenskaper, dvs. ledningsevnen øker med økende temperatur. I flytende tilstand avtar ledningsevnen med økende temperatur.

Jod er utbredt i naturen, i fjell, jord, saltsjøer og sjøvann, men hører likevel til de mer sjeldne grunnstoffene. Havvann inneholder ca. 5 · 10–4 vektprosent jod, hovedsakelig i form av organiske forbindelser. Fra havvannet blir jod tatt opp og anriket i f.eks. tang- og tarearter, samt i organismen hos østers, svamper og visse fiskearter. Ved forbrenning av tang og tare fås en aske som kan inneholde fra 0,1–1 % jod, for det meste i form av jodider. Denne asken var tidligere det viktigste råstoffet for fremstilling av jod, og brukes ennå i enkelte land. En annen viktig kilde var salpeterforekomstene i det nordlige Chile, caliche, hvor forekomstene av 0,05–1 vektprosent jod for det meste er knyttet til mineralet lautaritt, Ca(IO3)2.

Jod er lite løselig i rent vann (0,0162 del løselig i 100 deler vann ved 0 °C), men løseligheten øker betydelig dersom vannet inneholder jodidioner (I). Dette skyldes dannelse av polyanioner, f.eks. av den enkleste I3 gjennom likevekten:

I2(aq) + I(aq) → I3(aq)

Løsningen er mørkebrun.

Jod løser seg gjennom kompleksering i oksygenholdige organiske løsemidler som etanol, eter og aceton. I oksygenfrie løsemidler, f.eks. karbondisulfid, CS2, karbontetraklorid, CCl4 og bensin, løser jod seg med fiolett eller rød farge. Her foreligger jod løst som I2-molekyler.

I en løsning av stivelse gir jod en karakteristisk intens blå farge. Denne reaksjonen kan brukes til å påvise meget små mengder jod. Fargen forsvinner ved oppvarming, men kommer igjen ved avkjøling dersom oppvarmingen ikke har vart for lenge.

Jod er ikke like reaktivt som de lettere halogenene (fluor, klor og brom), men det danner forbindelser med alle grunnstoffene unntatt edelgassene. Jod er oftest enverdig i sine kjemiske forbindelser med oksidasjonstall –I, f.eks. i jodidene. I forbindelser med elektronegative grunnstoffer som fluor, klor, brom og oksygen, har jod oksidasjonstrinn I, III, V og VII. Eksempler på slike er IBr, ICl3, IF5 og Na5IO6.

Jod fremstilles i dag fra saltløsninger som bl.a. forekommer i forbindelse med petroleumskilder. Fremstillingen foregår ved at løsningene tilsettes saltsyre og klor slik at jodidioner blir oksidert til jod.

Jod og jodforbindelser anvendes for en rekke formål, bl.a. innen medisin. Jodforbindelser blir videre brukt for forbedring av forskjellige grønnsakplanters vekst og kvalitet, som tilsetning til dyrefôr, som katalysator ved forskjellige reaksjoner, bl.a. ved fremstilling av syntetisk gummi, for fremstilling av fargestoffer, for fotografiske formål, i jodlamper, i analytisk kjemi (se jodometri), for fremstilling av metaller som titan, silisium, zirkonium og hafnium i særlig ren tilstand etter den såkalte van-Arkel-de-Boer-metoden.

Grenseverdi for jod i arbeidsatmosfæren er satt til 1 mg/m3.

Jod ble oppdaget i 1811 av franskmannen Bernard Courtois (1777–1838). Han oppdaget det i aske fra brune alger etter tilsetting av svovelsyre. Det var imidlertid Humphry Davy og Joseph Louis Gay-Lussac som i 1813 først ble klar over at jod er et grunnstoff beslektet med klor. 

Relativ atommasse 126,9045
Smeltepunkt 113,6 °C
Kokepunkt 185,3°C
Tetthet 4,93 g/cm3
Oksidasjonstall -I, I, III, V, VII

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.