Skottland - religion

Kristendommen ble innført av misjonærer fra Irland langs Skottlands vestkyst på 400-tallet. Relikviene til apostelen Andreas (Skottlands skytshelgen) skal ha blitt bragt til Skottland på 700-tallet og oppbevart i katedralen i St. Andrews, som frem til reformasjonen var et av de store valfartssteder i Europa. Reformasjonen kom til Skottland i sin kalvinske form, anført av John Knox (1505–72), og i 1560 vedtok det skotske parlament at den reformerte kirke skulle være statsreligion. Den reformerte kirke, med presbyteriansk forfatning, har siden vært dominerende i Skottland, og etter unionen med England i 1707 spilte den en viktig rolle for å hevde skotsk identitet.

I 1843 fant det sted en splittelse i den skotske kirken, idet ca. en tredjedel av alle representanter for kirken dannet en frikirke (Free Church of Scotland) i protest mot myndighetenes forsøk på å hevde retten til å utnevne prester. I løpet av 1920-årene oppnådde imidlertid den reformerte statskirken selvstyre, og i 1929 ble de fleste reformerte kirkesamfunnene forent i Church of Scotland. Med unntak av i nordøst (rundt Aberdeen) har den anglikanske kirke aldri hatt utbredt tilslutning i Skottland. Til tross for reformasjonen forsvant den katolske kirke aldri helt fra enkelte områder i vest og nord, og med industrialiseringen midt på 1800-tallet kom en betydelig innvandring av katolske irlendere, særlig til Glasgow. Den katolske kirke fikk imidlertid først full frihet i 1878. Av Skottlands befolkning er ca. 30 % medlemmer av Church of Scotland eller av frikirker, og 20% er katolikker.