Utsnitt av «Brudeferd i Hardanger». Av . Falt i det fri (Public domain)

Kvinnebunader fra Hardanger

Noen gifte kvinner bærer stølebelte med fangband, og Agnus Dei om halsen. Fargene på livet har variert mye i det tradisjonelle draktmaterialet, men er i dag oftest rødt eller grønt.

Bunad for gifte kvinner
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Hardanger er i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Hardanger er et av de områdene i Norge som har hatt sterke folkedrakttradisjoner. På slutten av 1800-tallet ble kirkeklærne fra dette området løftet fram og skapt om til nasjonaldrakt. På denne måten ble dette de første bunadene i Norge, og de ble brukt over hele landet. Samtidig levde draktskikken i Hardanger videre og utviklet seg utover 1900-tallet. Gradvis gikk den levende folkedraktskikken over til å bli en festbunad som brukes i tillegg til moderne klær.

Noe av årsaken til at nettopp Hardanger ble valgt som kilde til en bunad i bruk over hele landet, må ligge i den tidlige turismen i området. Dessuten hadde draktskikken både alderdommelige trekk og lokalt særpreg. Dette bidro til at en kunne markere nasjonalt sinnelag ved å kle seg i slike klær.

Samtidig var det ikke alle delene av den tradisjonelle draktskikken som ble videreført i den tidlige bunadbruken. Mens oppluten, livet, til kvinnedrakta i Hardanger tradisjonelt var i importerte silkestoffer så vel som hjemmelagd ullstoff, var det bare ullstoffet som ble videreført i bunaden. Norske materialer var en viktig brikke i det å kle seg nasjonalt. Dette har igjen virket tilbake på draktskikken i Hardanger, slik at bunaden der også er mer ensrettet enn den tradisjonelle draktskikken skulle tilsi. Men det er flere varianter av Hardangerbunaden i bruk. Ettersom draktskikken har hatt direkte overgang fra folkedrakt til bunad, er det også godt kjent flere nyanser av klær. Hovedtrekket er at hverdagsklær og helgedagsklær har hatt samme snitt som kirkeklærne, men enklere materialer og mindre prydning.

Hardanger som draktområde dekker Kvam (med tidligere Strandebarm kommune), Granvin (nå del av Voss), Ulvik, Eidfjord, og Ullensvang (de tidligere kommunene Jondal, Ullensvang, Odda og Røldal). Både i den tradisjonelle draktskikken og dagens bunader er det variasjoner innenfor dette området. Presentasjonene her er delt inn etter hvordan bunadene lages i dag, og for kvinnenes del gir det denne inndelinga: Kvinnebunad fra Sørfjorden (Ullensvang kommune unntatt Røldal). Røldal har en egen kvinnebunad. Bunaden fra Kvam skiller seg ut særlig gjennom hodeplagget, mens Granvin, Eidfjord og Ulvik bare har nyanser som skiller innad i området.

Brureplagg

Det fins også flere brudeutstyr i Hardanger. To typer krone er i bruk: sølvkrone og perlekrone. Sølvkrona er eldst.

Brudeutstyret består av krone med underbinding, knyteband og band som henger ned bak, mer sølv enn det som er vanlig til festbunaden, og også egne klær. Disse består av rød stakk, hvitt forkle, skjorte, svart trøye, røde bringestykker som blir festet utenpå trøya foran – til sølvkrone er de pyntet med sølv, til perlekrone er de pyntet med perler – videre perlebringeduk og sølvbelte med fangband.

Det fins både gamle kroner og gammelt brudeutstyr som fortsatt er i bruk, og det er også kopiert slikt for utlån flere steder i Hardanger.

Sørfjorden

Kvinnebunad fra Sørfjorden i Hardanger med skaut for gift kvinne
/Norsk bunadleksikon.

Omfatter Ullensvang unntatt Røldal. Nåværende Ullensvang kommune består av de tidligere kommunene Odda, Jondal og Ullensvang.

Liv

Upplut er dialektbetegnelsen på livet til bunaden i området. Det er sydd fast til stakken og har røtter tilbake til det som kalles det eldre livkjolesnittet. På det viset er livet preget av stiltrekk fra både renessansen og seinere perioder. Det er bevart mange liv fra området, og de viser en variasjon i materialbruk og farger som ikke gjenspeiles i dagens bunader.

Til bunaden bruker de fleste et høyrødt klede. Noen lager imidlertid liv i grønt eller andre farger, og materialer som damask i ull eller silke. Fasongen er imidlertid lik. Livet skal ha brei rygg, og halsåpninga skal slutte godt til skjortekragen i nakken. Foran er livet ringet slik at det blir plass til bringeduken. Nokså høyt på framstykkene er det to innhakk som kalles sned. De skal være rundt 2–2,5 centimeter djupe. Livet lukkes med skjulte hekter.

Langs kantene foran og rundt nakken samt rundt armhullene er det kanteband i mange ulike farger og mønstre. Det kan være håndvevde band av bomull eller importerte band i blant annet silke. Livet er fôret med ulike typer stoff.

Bringeduk og belte

Til dagens bunader er mangfoldet i teknikker og mønstre som blir brukt på beltene og bringedukene mindre enn det var i det tradisjonelle materialet. Perlebroderte, vevde eller broderte uten perler – alle variantene med uendelige mønstervariasjoner har vært i bruk. Det var vanlig å ha flere belter og bringeduker. I tillegg fins det bringeduker som består av innførte stoffer, gjerne dekorert med metallkniplinger eller band. Ofte var det en viss sammenheng mellom dekoren på bringeduk og belte, men de trengte ikke å være like, slik de ofte er i dag. Beltene ble lukket med hekter eller spenner, gjerne i sølv. Andre beltetyper som lærbelter, gjerne med nagler, var også i bruk.

I tillegg til denne beltetypen kunne gifte kvinner bære stølebelte. Dette er metallstøler som er montert på stoff eller lær. Fangband er en type band som festes under beltet slik at det henger ned midt foran utenpå forkleet. Dette har også vært i bruk tradisjonelt og er det til bunaden i dag. Det brukes både vevde og broderte fangband i området, og enkelte med perledekor fins også bevart. I tillegg bruker noen fangreim av skinn sammen med stølebeltet, og det har tradisjonelt hørt til gifte kvinners klesdrakt.

Stakk

Det har vært flere ulike stakketyper i bruk i Hardanger gjennom tida. Plisserte stakker, såkalte felte stakker, er de eldste. Før 1850 ble disse gradvis avløst av rynkede stakker, rukkestakk. Den yngste stakketypen er foldelagt og kalles follastakk. Den kom i bruk mot slutten av 1800-tallet, og det var ikke alle steder den ble tatt i bruk i det hele tatt. Den var enten foldelagt til hver side fra et midtstykke foran, slik at foldene møttes midt bak, eller den kunne være rundfoldet.

Rundfoldestakken har folder som dampes ned og festes med band på vranga. På den måten blir foldene på rettsida runde, og derav navnet. Til dagens bunader er det den såkalte rukkestakken som blir mest brukt. Den er ofte en kombinasjon mellom rynket og foldelagt og har flatt framstykke, med to–tre folder på hver side. Resten av livvidda er striperynket med rundt 3,5 cm høye striper. Stakken blir lagd i stødig ullstoff av ulike typer.

Men det blir også brukt foldestakk. Den har også glatt framstykke og er foldelagt rundt resten av livet. Foldene ligger som regel fra hverandre slik at de møtes midt bak.

Det er noen geografiske forskjeller innad i området, slik at en ser flere foldestakker i Kvam og Jondal enn i gamle Ullensvang. I Jondal og hos en del i Kvam er det vanlig å ha svarte band som dekor nederst på stakken.

Småjentene har enten stakk som de voksne eller en enklere svart stakk.

Forkle

Et av kjennetegnene på en hardangerbunad er jo gjerne det hvite forkleet med innfelt broderi i det vi kaller hardangersøm. Folkedrakthistoria i Hardanger forteller om slike forklær, men det fins også mange andre typer å velge i.

De hvite forklærne var til aller høyeste stas og knyttes til kirkelige høytider. De fins både i lin og bomull, og mellomverket kan være i uttrekkssøm eller filering. Det felles inn med hullfald over og under, og nedafor er forklestoffet dobbelt, som en brei fald på 10–12 centimeter. Forkleet skal stoppe 5–7 centimeter over stakkekanten. Det er ofte faldet med hullfald langs begge sidene og festes i livet under beltet.

I tillegg hadde kvinnene mange andre forkletyper. De var i mønstret bomull, i hjemmevevd ull eller lin, eller i mer eksklusive importerte stoffer. Det er mange ulike farger og mønstre i de gamle forklærne, og bredde og lengde på dem har også variert med tid og anledning. En del har tatt i bruk slike forklær igjen til dagens bunader, basert på kunnskap om det bevarte draktmaterialet.

Skjorte

Til bunaden brukes det både lin og bomull i skjortene. Noen skjorter er tett rynket i halsen og ved håndlinningene og kalles rukkeskjorte, mens andre har slette ermer og ikke rynker ved halskragen og kalles glatt skjorte. Rukkeskjorta er eldre enn den glatte. Både på halskrage, håndlinninger og i bringa er det broderi. Tradisjonelt var broderiet i bringa sydd direkte på skjortestoffet, på hver side av splitten. I dag blir det brodert på ei løs bringelist som monteres på skjorta.

Broderiet på skjortene har variert mye. Det har vært i bruk både kulørt søm og hvitsøm, i ulike teknikker. Vanligst er tettsøm, utskurdssaum og svartsøm.

Når en bruker snedatrøye, bruker en ikke hel skjorte, men det en kaller kaps. Det er halskrage, skulderparti og bringestykke som på ei skjorte, men uten ermer. De samme broderiteknikkene er i bruk som på skjortene, men mindre kulørt broderi.

Hodeplagg

Ugifte kvinner bærer brodert belte og band i håret. Her er bandet surret rundt håret slik de gjør i Røldal og flere andre områder. Alternativt har bandet vært flettet inn i håret.

Røldal
Av /Norsk bunadleksikon.

Sjølve kjennetegnet på Hardanger som draktområde er skautet, som tradisjonelt ble brukt av gifte kvinner. Det er små variasjoner mellom skautene i området, bortsett fra at det fra Kvam har en annen fasong. En omtaler skautet som felt, på grunn av de små foldene som stoffet legges i. Mens klærne var i tradisjonell bruk, fantes det flere ulike typer skaut. De var ikke så finfelt – eller de var ikke felt i det hele tatt. De fineste skautene var det egne skautefellere som stelte til, mens de andre skautene greide hver kvinne å stelle sjøl. Det er altså siste ledd av hodeplagget til høyeste festbruk som er videreført i skautet slik det er til bunaden i dag.

Hodeplagget består av sjølve skautet, en valk og et skauteband. Skautet består av et rektangulært stykke lerret. I dag er det vanligvis i bomull, men før bomull ble vanlig, var skautet i lin. Skautet brettes, stives og legges i små, tette folder. Når det er tørt, rives det fra hverandre og rulles sammen igjen slik at foldene ligger i hverandre. Et skaut kan brukes mange ganger om det stelles pent med og ikke blir utsatt for regn. Etter lang tids bruk må skautet felles på nytt.

Skautet settes på rundt en valk som gjerne er lagd av papp og stoff. Valken skal være tilpasset hodet. Til slutt festes skautet med knytebanda som sitter i hvert hjørne av skautet. Disse dekkes av skautebandet som bindes på til slutt.

Det er dokumentert to ulike måter for å sette opp håret med band i Hardanger. Den yngste typen er å flette håret med et band og så feste flettene rundt hodet sammen med ett eller to andre band, raudebore og svartebore. Oppbindinga er nokså lik den som var brukt på Voss, men i Hardanger ligger flettene inntil hodet, mens de på Voss står ut i bue ved ørene. Noen jenter med langt hår bruker denne tradisjonelle flettemåten til bunadbruk.

En eldre måte å sette opp håret på er såkalt røyrt hår. Da vikles håret inn i et band og legges så i krans rundt hodet. Denne oppbindingsmåten er felles med mange andre steder i Hordaland, og også i Telemark. Det blir i dag lagd kunstige utgaver av dette hodeplagget; bandet vikles rundt et passende materiale og lages ferdig som en krans til å træ ned på hodet. Noen kvinner med langt hår røyrer det på tradisjonelt vis.

I tillegg fantes det på den tida et skaut for jenter, såkalt hovuklut. Det var et grovfelt, hvitt plagg som ble brukt uten valk. Flettekransen om hodet holdt skautet godt på plass, og jentene knøt kluten under haka. Ugifte mødre brukte også dette hodeplagget, men knøt det i nakken.

Mot slutten av 1800-tallet gikk bruken av oppbundne fletter og røyrt hår ut av bruk. Jentene lot nå de lange flettene henge nedover ryggen eller satte dem opp i en topp i nakken. Det er som regel denne yngste skikken med hår uten noen form for band som er videreført i bunadbruken. Forskjellen er helst at en i dag ser jenter med langt hår som henger løst, og jenter med kort hår i ulike motefrisyrer.

Små jenter har til bunaden brukt ei trestykkslue i rødt stoff med perlebroderi. Denne lua er antagelig ei dåpslue, men har blitt brukt til bunaden helt siden den ble lansert som nasjonaldrakt. I den første tida kunne en også se voksne kvinner som bar dette hodeplagget til bunaden.

Trøye

Det har vært flere ulike trøyer i bruk i dette området. Den yngste trøya kalles snedatrøye og har samme fasong som livet, men med ermer. Den kom i bruk på slutten av 1800-tallet og er å regne som et alternativ til livet og ikke et utenpåplagg.

Trøya lages i svart ullstoff, gjerne klede. Framstykkene har samme fasong som livet, med sne av samme type. Som livet er den lukket foran med hekter og ringet slik at bringeduken er synlig foran. Halsringinga slutter tett til i nakken, og ryggen er ofte klippet i ett stykke.

Ytterplagg

Tradisjonelt var det trøyer som ble brukt som ytterplagg. De var lagd i vadmel, i farger som svart, blått eller rødt. De var fasongsydde i bolen og hadde fasongsydde eller rette ermer. I ryggen var det sydd i kiler, lasker, som ga vidde til den delen som var utenpå stakken og gikk ned på hoftene.

De røde trøyene ble gjerne regnet for de fineste. Trøyene var gjerne kantet med silke eller fløyel, ensfarget eller mønstret. Lokalt har trøyene blitt kalt snyttatrøye, vippetrøye eller laskatrøye.

Enkelte gamle trøyer er fortsatt i bruk, og noen har fått lagd seg nye trøyer etter gamle modeller.

Men like vanlig til dagens bunadbruk er en kep. Den lages i både halvlang og lang utgave, i svart ullstoff med rødt fôr. Slike keper har ikke tradisjonell rot i Hardanger. Det har heller ikke det hvite strikkesjalet som Brita Skåltveit og Gudrun Stuland har skapt sammen med Magnhild Guddal Soldal. Det er strikket i tynt ullgarn og har mønster oppbygd som en hardangersømsbord.

Understakk og strømper

Det er mange varianter av understakk i bruk til bunaden. Det viktigste er at stoffet er stødig. Mange lager understakk i rødt bomullsstoff. Understakkene er gjerne glatte og sydd av skrå bredder fra linninga til kneet, og så er det ei rynket kappe fra kneet og ned. De kan være pyntet med ulike band. Eldre understakker var gjerne sydd i samme fasong som overstakkene.

Det blir i dag brukt tette svarte strømper eller svart strømpebukse til bunaden.

Metall

I skjortekragen er det mest vanlig å bruke en dobbelt halsknapp, ei nål utformet som slike knapper eller ei lita sølje. I bringa brukes ei større forgylt sølje, som regel ei skålesylgje. Mansjettknappene er også i sølv. Gifte kan bære et hengesmykke med eller uten en mynt eller Agnus Dei i. De kan også bruke stølebelte med metallstøler, og eventuelt fangreim på dette. Bortsett fra halsknapp, mansjettknapper og kjede til halssmykke er sølvet i Hardanger forgylt. Det brukes også ei sølvmalje på hver side av bringestykket, på livet.

Det tradisjonelle sølvet i Hardanger er ofte utført i Bergen, og det blir vanligvis stanset ut av en sølvplate. Søljene har gjerne heng, og foran tornen er det ofte en filigransrosett med stein i.

Granvin, Eidfjord og Ulvik

To gifte kvinner med trøye og kulørte forklær. Når en bruker trøye, er det ikke så lett å skille bunaden fra Eidfjord og Ulvik fra Sørfjord-bunaden. Trøye med sned og skautet er likt.

Gifte kvinner med trøye og kulørte forklær
Av /Norsk bunadleksikon.

Det som skiller Eidfjord og Ulvik fra Sørfjorden, er at de ikke bruker sned på livet. Gudrun Stuland skriver i boka si om Hardangerbunaden at dette var et skifte som skjedde midt på 1800-tallet. Det var draktskikken på Voss som påvirket, slik at dette skiftet skjedde. Det er enklere å klippe et liv uten sned enn med. Omtrent samtidig endret de også snittet i ryggen på livet, slik at livet ble smalere og fikk større ermehull. I Granvin bruker de i dag liv både med og uten sned. Alle områdene har sned på trøyene sine.

Liv

Kvinnebunad fra Eidfjord og Ulvik. Det er skjæringa på livet som skiller Eidfjord og Ulvik fra Sørfjorden.

Kvinnebunad fra Eidfjord og Ulvik
Av /Norsk bunadleksikon.

Til dagens bunader er det oftest rødt klede som brukes i livet. Det gamle draktmaterialet viser at mange andre stoff og farger ble brukt i tillegg. I Eidfjord er livet ringet vidt foran, mens det i Ulvik er litt mindre ringet. I Granvin brukes både denne typen liv og liv av samme type som i Sørfjorden.

Livene uten sned er smale i ryggen. På det smaleste er de mellom 17 og 20 centimeter, mens halsringinga er så tett opp til skjortekragen som mulig. Livet er kantet med rosemønstrete band, hjemmevevde i ull eller importvare i silke. Innenfor kantebandet er det sydd på ei rad med hvite perler trædd slik at de går i kroker. Livet er fôret med ulike typer stoff.

Det som skiller livet i disse Hardanger-bygdene fra livet fra Voss, er at de på Voss kanter med ensfarget grønt stoff. I Hardanger kanter de med rosemønstrete band.

Bringeduk og belte

Akkurat som i Sørfjorden er det stor variasjon på bringeduk og belte også i dette området. Til livet brukes ofte perlebroderte bringeduker, til trøya brukes oftere ullgarnsbroderte eller vevde. I dagens bunadbruk er det som regel en viss sammenheng mellom mønstrene og teknikkene på bringeduken og beltet.

Ugifte bruker broderte eller vevde belter. Det kan også gifte gjøre, men de kan også ha stølebelte i tillegg. Fangband til de beltene som er vevd eller brodert uten perler, brukes av både ugifte og gifte, mens fangreim i lær eller stoff pyntet med sølv er det bare gifte som bruker, og da til stølebelte. De kan også bruke fangband i andre teknikker til stølebeltet.

Stakk

I Granvin, Ulvik og Eidfjord bruker en foldestakk til bunaden. Den lages vanligvis i fint ullstoff, men noen av dem er i vadmel. Fangbredda er glatt, resten av livvidda er foldelagt, og midt bak er det doble motfolder. Nederst på stakken brukes det tre band: silkeband på stakker av fint ullstoff, og fløyelsband på vadmelsstakker.

Skjorte

Det er de samme skjortetypene i bruk her som i øvrige deler av Hardanger. Først og fremst er det de to hovedtypene: den eldre skjorta med tett rynking i halsen og den yngre uten rynking. Den yngste typen har vært mest brukt til bunaden i dette området, men begge typene var vanlige i den tradisjonelle draktskikken. Bunadskjortene lages i både lin og bomull.

Skjortene er brodert på halskrage, håndlinninger og på bringestykket, enten det er ei løs bringelist eller broderiet er utført direkte på skjorta. Svart smøygbroderi er forbeholdt gifte kvinner. Hvitsøm brukes av alle.

Når en bruker trøye, bruker en ikke ei hel skjorte under, men den lokale varianten av halvskjorte: kaps. Dette plagget er likt her som i de andre delene av Hardanger.

Forkle

Materialene i de gamle folkedraktene varierte mye mer enn i dagens bunader. Noen har forsøkt å videreføre variasjonen, gjennom å bruke forklær, bringeduker og belter med andre mønstre og materialer enn det som er mest vanlig i dag. Her ser vi rutet silkeforkle og belte og bringeduk brodert med ulike mønstre.

Materialer i kvinnebunader fra Hardanger
Av /Norsk bunadleksikon.

Til bunadbruken i dag er det vanlig å ha hvitt forkle med brodert mellomverk når en går i skjorteermene, og et farget forkle til trøya. Historisk har det hvite forkleet vært forbeholdt de aller største kirkehøytidene, og de fargede forklærne har vært i bruk til alle andre anledninger. Noen har tatt med seg dette over i bunadbruken og bruker ulike forklær til ulike anledninger.

De fargede forklærne er i dette området som i Hardager for øvrig. De er i ull, silke, bomull eller blandingsmaterialer. Og mønstre fins i svært mange varianter. Trykte bomullsstoff, stripete og rutete i både ull og silke, broderte ullforklær. Alle har vært i bruk, og det er langt mindre variasjon å se på dagens bunader enn det historiske materialet gir rom for.

Broderiet på de hvite forklærne har vært den kjente utskurdssaumen, som er best kjent under navnet hardangersøm. Andre forklær har vært filerte. Så lenge forklærne ble lagd i lin, ble broderiet sydd direkte på forklestoffet. Etter at bomullslerret kom i bruk, ble det vanlig å felle inn broderiet som mellomverk. Det er vanlig å sy forkleet fast til ei linning som festes rundt stakken i livet, eller å lage det med løpegang øverst som en trær et band gjennom.

Hodeplagg

Kvinnebunad fra Granvin. I Eidfjord, Ulvik og Granvin ble det tradisjonelt brukt et annerledes skaut enn i Sørfjorden. Skautet er ikke så tett «felt». Noen har tatt opp igjen denne skautetypen til bunaden.

Kvinnebunad fra Granvin
Av /Norsk bunadleksikon.
Skautet sett bakfra. Livet er likt som i Eidfjord og Ulvik.
/Norsk bunadleksikon.

Tidligere hadde Eidfjord, Ulvik og Granvin skaut for gifte kvinner som skilte seg fra skautene i Sørfjorden og Kvam. Skautene i Eidfjord, Ulvik og Granvin var såkalte slettaskaut, i motsetning til de andre felte skautene. Slettaskautet kunne også være felt, men ikke i så små folder som de andre felte skautene. Dessuten var det slik at alle områdene hadde enklere skaut til helgedags og hverdags enn de finfelte skautene som var til store kirkehøytider. Dette gjaldt også i Sørfjorden og Kvam.

Slettaskautet ble bundet opp over en valk til høytidsbruk, men ble også brukt uten valk til mindre fint.

Etter hvert tok det finfelte skautet fra Sørfjorden over for slettaskautet i dette området. Slik er det også til dagens bunadbruk, da nesten alle velger sørfjordskautet.

I dag bruker ugifte gjerne ikke hodeplagg i det hele tatt. Dette er det også historisk belegg for, i og med at en la bort de tradisjonelle måtene å sette opp håret på og gikk over til løsthengende fletter eller fletter som ble satt opp i nakken. Men tidligere brukte ugifte i Granvin, Ulvik og Eidfjord samme oppsettingsmåte som i Sørfjorden og Kvam.

Trøye

Akkurat som i Sørfjorden brukes det to typer trøyer til bunaden. Den ene fungerer som erstatning for livet, og den andre er ei utapåtrøye. Den første er vanligst. Sjøl om kvinnene i Ulvik, Eidfjord og delvis i Granvin sluttet å lage liv med sned, fortsatte de med sned på trøyene sine.

Snedatrøya er den som erstatter livet. Den lages i svart stoff, gjerne klede eller smokingstoff. Fasongen er som på livet i Sørfjorden, og ermene er rette og nokså trange. Trøya kantes med ulike band, som krokasilke, blomsterband eller andre vevde band.

Ytterplagg

Det er bevart trøyer av samme type som i Sørfjorden også i dette området, og noen bruker slike som ytterplagg til bunadene sine. I tillegg er den konstruerte kepen også i bruk her.

Understakk og strømper

Det brukes understakk med rynkekappe nederst, sydd i et stødig stoff og pyntet med band. Svarte strømper brukes her som i øvrige deler av Hardanger.

Metall

Det brukes samme type sølv til bunaden her som i resten av Hardanger. Det eneste som kan skille litt, er at det er utstrakt bruk av fargede steiner i søljene fra Granvin og Ulvik.

Kvam

Kvinnebunader fra Kvam i Hardanger
/Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad fra Kvam
/Norsk bunadleksikon.

Liv

Kvinnene i Kvam har samme type liv som i Sørfjorden, altså med sned. Det er gjennomgående større variasjon på de gamle livene enn på dagens bunadliv.

Bringeduk og belte

Fangband brukes hyppig til denne bunaden, og konfirmantene får gjerne brodert eller vevd belte med fangband. I tillegg kan gifte kvinner bære stølebelte. Bringedukene lages i mange ulike teknikker, men perlebroderi er mye brukt her som i resten av området.

Stakk

Det er foldastakken, den yngste av stakkevariantene i Hardanger, som brukes mest til bunaden fra Kvam nå. Foldene kan være nedpresset. Stakken lages av tynt svart ullstoff. Noen bruker to eller tre svarte fløyelsband nederst på stakken. Det brukes gjerne to i Norheimsund og tre i Øystese.

Skjorte

Akkurat som den yngste stakkevarianten er mest i bruk, er også den yngste skjortetypen oftest brukt til bunaden fra Kvam. Den har bolen glatt tilsydd halskragen. Broderiene varierer innenfor de samme rammene som i resten av området. Og til hydnatrøya brukes halvskjorte, kaps, som i resten av Hardanger.

Forkle

Det har vært brukt både filerte og broderte border på de hvite forklærne. Disse var her som i resten av området bare brukt til de største høytidene, mens kulørte forklær av ymse slag var oftere i bruk. Til dagens bunader er de hvite hyppigst brukt, men en del andre varianter brukes også. De er i ulike materialer og med mange typer mønstre.

Hodeplagg

Det er først og fremst hodeplagget for gifte kvinner som skiller Kvam fra andre deler av Hardanger. Til dagens bunader er sørfjordskautet og kvammaskautet i bruk side om side. Skautet er felt på samme måte her som i Sørfjorden, men valken er ulik. I tillegg brukes ei såkalt skautehuve, som er ei lita lue som settes på før skautet. Valken er lagd av ulike materialer og knytes på med band. Foran på valken er ei linning i bomullslerret som ligger framover panna når valken sitter på. Skautet legges over valken og knytes med fastsydde band. Over disse banda knytes så et brodert band, skautebandet, som dekor.

Hodeplagget for ugifte følger den samme skikken i Kvam som i andre deler av Hardanger. Det brukes to ulike måter å sette opp håret på med band – fletteband og røyrt hår – og ellers kan en sette opp håret uten band eller gå med fletter.

Trøye

Akkurat som i øvrige deler av Hardanger har det vært to ulike trøyer i bruk. Den som erstatter livet og flere steder kalles snedatrøye, kalles i Kvam også hydnatrøye. Fasongen er lik i Kvam som i de andre bygdene, og trøya lages i svart ulltøy. Kantebanda er i krokasilke, som er et band med sikksakkmønster. Langs utskjæringa foran og langs ermesplittene er det sydd fast maljer i enten sølv eller tinn.

Ytterplagg

Den samme trøyetypen som i øvrige deler av Hardanger har også vært brukt her, laskatrøye. I tillegg brukes kepen, som er konstruert i nyere tid.

Understakk og strømper

Det brukes en solid understakk og svarte strømper.

Metall

Et av skillene ved bunaden fra Kvam i forhold til de andre i Hardanger er maljene på trøya. De kan være i tinn eller sølv. Ellers brukes samme type sølv som i resten av området. En sølvsmed i Kvam som hette Olav Larsen Vik, er opphavet til noe sølv, og en del av hans arbeider er fortsatt i bruk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg