nasjonaldrakt

Nasjonaldrakt, betegnelse som ble brukt på 1800- og 1900-tallet om folkedrakter, dvs. tradisjonelle, lokalt avgrensede drakter eller om nylagede drakter med folkedrakt-preg, og betydde ikke «drakt felles for hele nasjonen». Betegnelsen skyldes trolig den nasjonalromantiske tradisjon som så på bondekulturen som det nasjonale, i motsetning til bykulturen som var innført og «uekte». Da Hardanger-drakten ble tatt i bruk av by- og bygdefolk rundt om i landet i annen halvdel av 1800-tallet, kom ordet imidlertid til å få noe av en slik betydning. Hardanger-drakten var så populær at den også fikk innpass i bygder hvor det fra før fantes en levende folkedrakttradisjon.

En parallell til bruken av Hardanger-drakten som en slags nasjonaldrakt finner man i Rättviksdräkten fra Dalarna som på slutten av 1800-tallet ble populær i de høyere sosiale lag i Sverige og i den finlandssvenske befolkningen i Finland. I Sverige ble i 1902 «den kvinneliga allmänna nationaldräktsföreningen» grunnlagt. Foreningens formål var at kvinnene skulle frigjøre seg fra «de utländska modens herravälde». Et nasjonalt motivert ledd i dette var «den blå och gula nationaldräkten», som ble skapt i 1903. Drakten slo godt an og ble i 1978 lansert på ny av Nordiska Museet. De islandske draktene kan med en viss rett kalles for nasjonaldrakter, idet de variantene som finnes, ikke er geografisk avgrenset, men brukes over hele landet. Disse draktene går tilbake til maleren Sigurður Guðmundsons rekonstruksjoner fra 1850–1860-årene.

Som eksempel på at en tradisjonell, lokalt avgrenset drakt kan bli et nasjonalt symbol og få status som nasjonaldrakt, kan nevnes en drakt fra Kraków-området i Polen, som siden et opprør i 1794 har vært regnet som Polens nasjonaldrakt, brukt i Polen og av emigranter utenfor landets grenser.