Den andre opiumskrigen
Fransk-britisk flåte i Hongkong-bukta, mars 1860.
Av /Wellcome Images.
Lisens: CC BY 4.0
Den andre opiumskrigen
Kinesiske kanoner på toppen av bymuren rundt Beijing i oktober 1860.
Av /Wellcome Images.
Lisens: CC BY 4.0

Den andre opiumskrigen var en krig som ble utkjempet fra 1856 til 1860 mellom Kina under Qing-dynastiet på den ene siden og Storbritannia alliert med Frankrike på den andre. Krigen oppstod som en følge av britisk misnøye med tilgang til det kinesiske markedet i kjølvannet av Nanjing-traktaten som avsluttet Den første opiumskrigen.

Faktaboks

Også kjent som

Arrow-krigen

Qing-dynastiet var på denne tiden truet av et omfattende opprør, Taiping-oppstanden, og var allerede svekket av en rekke interne problemer forbundet med at mandsju-statens svekkede institusjoner skulle håndtere rask befolkningsvekst og de problemene sjømaktene brakte med seg (for eksempel opium). Den andre opiumskrigen endte etter en serie diplomatiske og militære episoder med fransk–britisk seier, og undertegnelsen av Tianjin-traktaten i 1858 og Peking-konvensjonene i 1860.

Resultatet av krigen var at Kina ble dratt mer direkte inn i det internasjonale statssystemet som følge av «de ulikeverdige traktatene» (The Unequal Treaties) som Kina ble tvunget å inngå i løpet av krigen og årene som fulgte. Gjennom disse fikk vestlige stater økonomisk, diplomatisk og kulturell tilgang til Kina, noe som åpnet for en økende utnyttelse av Kina i imperialismens tidsalder.

Traktathavnene ble til internasjonale samfunn der folk, varer og ideer fra øst og vest var i stadig kontakt. Der var det også i økende grad en form for hybridstyre, der kinesiske og britiske embetsmenn sammen holdt orden og dermed la til rette for innbringende handelsvirksomhet. De europeiske inntrengerne ble innlemmet i den lokale maktstrukturen.

Bakgrunn

Den andre opiumskrigen
En gruppe britiske (stående) og indiske (sittende) soldater under den andre opiumskrigen.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Da Nanjing-traktaten ikke skaffet britiske handelsmenn den tilgangen til det kinesiske markedet de hadde håpet på, forsøkte utsendinger fra Storbritannia, Frankrike og USA i 1854 gjentatte ganger å omgå generalguvernøren i Kanton (dagens Guangzhou), Ye Mingchen, og kommunisere sin misnøye direkte til hoffet i Peking. De reiste nordover og tok kontakt med kinesiske embetsmenn i Fuzhou, Shanghai og til sist Tianjin. De fikk til noen lokale overenskomster, men kom ingen vei med hoffet i Peking (Beijing), som var langt borte og opptatt med å slå ned Taiping-oppstanden.

Krigsforløpet

Den andre opiumskrigen
Britiske soldaters hovedkvarter på fortet Beitang i Tianjin, 1. august 1860.
Av /Getty Center.
Lisens: CC BY 4.0
Den andre opiumskrigen
Signering av avtalen 26. juni 1857 i Tianjin.
Av /Laurence Oliphant.
Den andre opiumskrigen
Britene inntok Dagu-fortene i Tianjin i august 1860. Fotografiet viser døde mennesker ved de ødelagte fortene.
Av /Getty Center.

I 1856 fikk britene det påskuddet de trengte for å vise at de ikke ville godta det kinesiske hoffets avvisende holdning. Det britiskregistrerte, kinesisk-eide skipet Arrow (en lorcha) ble i oktober 1856 bordet av kinesiske myndigheter, mistenkt for sjørøveri. På britisk side ble det påstått at den entrende politistyrken hadde strøket flagget, men sannsynligvis var verken flagget heist eller den britiske kapteinen om bord, og registreringen hadde utløpt elleve dager før.

Hongkongs guvernør John Bowring og den engelske konsul i Kanton, Henry Parkes, hadde fått klar beskjed av statsminister John Henry Palmerston i London at man måtte kreve oppreisning for den minste fornærmelse. Med Arrow-hendelsen som påskudd inntok britene derfor i 1856 Bogue-fortene i perleelvsdeltaet og bombarderte generalguvernør Ye Mingchens kontorer i Kanton. Ye holdt imidlertid stand, han lot den vestlige handelsstasjonen (kalt The Factories) brenne ned, stanset all handelsvirksomhet og nektet å forhandle. Britene måtte vente på forsterkninger, så det ble et opphør i krigshandlingene.

Da forsterkninger dukket opp i desember 1857, inntok britiske og franske styrker Kanton, som frem til 1861 forble under britisk kontroll. Frankrike hadde sluttet seg til Storbritannia med den begrunnelse at de ville hevne justismordet på den franske misjonæren Auguste Chapdelaine (1814–1856) i Guangxi. De allierte styrkene seilte nordover og krevde forhandlinger ved Dagu-fortene utenfor Tianjin.

Den britiske utsendingen James Bruce Elgin var spesielt oppsatt på å sikre retten til å stasjonere en fast ambassadør i Peking. Han begrunnet dette med muligheten til å presse Qing-hoffet til å overholde internasjonale avtaler så vel som med nødvendigheten av å holde sine landsmenn under kontroll — han var på det rene med at det var mye stygt ved britenes opptreden i Kina.

Ideen om stasjonert ambassadør var imidlertid helt fremmed for det tradisjonelle kinesiske synet på verdens orden, der alle andre stater var underordnet og i høyden kunne aksepteres som vasallstater, aldri likestilte motparter. Ettersom hovedstaden var truet av invasjon og Qing-staten ellers hadde mer enn nok med å forsøke å slå ned Taiping-oppstanden, godtok hoffet imidlertid likevel denne bestemmelsen som en del av avtalen som ble signert 26. juni i Tianjin.

I 1859 la Elgin i vei mot Peking for å få til en gjensidig ratifisering av avtalene, men da han ble hindret i å reise via Dagu-fortene ved Tianjin, gikk han til angrep for å tvinge seg frem. Dette angrepet mislyktes imidlertid, og de franske og britiske styrkene led betydelige tap. Grunnen til dette var at forsvaret av fortene i mellomtiden var blitt betydelig styrket og at de allierte styrkene ikke var tilstrekkelig forberedt. Denne uventede seieren gjorde at hoffet i Peking trakk seg fra avtalene, da det ikke lenger så noen grunn til å gå med på krav som i hoffets øyne var urimelige.

De allierte samlet nå en angrepsstyrke på nesten 20 000 mann og inntok Tianjin den 25. august 1860. I dagene som fulgte kjempet de allierte styrkene seg frem mot Peking, samtidig som de forhandlet med kinesiske utsendinger. Etter et dramatisk mellomspill med kinesisk bakholdsangrep ved Tongzhou, hvor Henry Parkes ble tatt til fange, inntok de allierte styrkene Peking og brente ned keiserens sommerpalass nordvest for byen som gjengjeldelse.

Keiseren hadde flyktet til Rehe (dagens Chengde), og hans bror prins Gong undertegnet Peking-konvensjonene, som i tillegg til å stadfeste de tidligere avtalene fra Tianjin og Shanghai forhøyet krigsskadeerstatningen og avsto den sørlige delen av Kowloon-halvøya ved Hongkong til britene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg