I 1856 fikk britene det påskuddet de trengte for å vise at de ikke ville godta det kinesiske hoffets avvisende holdning. Det britiskregistrerte, kinesisk-eide skipet Arrow (en lorcha) ble i oktober 1856 bordet av kinesiske myndigheter, mistenkt for sjørøveri. På britisk side ble det påstått at den entrende politistyrken hadde strøket flagget, men sannsynligvis var verken flagget heist eller den britiske kapteinen om bord, og registreringen hadde utløpt elleve dager før.
Hongkongs guvernør John Bowring og den engelske konsul i Kanton, Henry Parkes, hadde fått klar beskjed av statsminister John Henry Palmerston i London at man måtte kreve oppreisning for den minste fornærmelse. Med Arrow-hendelsen som påskudd inntok britene derfor i 1856 Bogue-fortene i perleelvsdeltaet og bombarderte generalguvernør Ye Mingchens kontorer i Kanton. Ye holdt imidlertid stand, han lot den vestlige handelsstasjonen (kalt The Factories) brenne ned, stanset all handelsvirksomhet og nektet å forhandle. Britene måtte vente på forsterkninger, så det ble et opphør i krigshandlingene.
Da forsterkninger dukket opp i desember 1857, inntok britiske og franske styrker Kanton, som frem til 1861 forble under britisk kontroll. Frankrike hadde sluttet seg til Storbritannia med den begrunnelse at de ville hevne justismordet på den franske misjonæren Auguste Chapdelaine (1814–1856) i Guangxi. De allierte styrkene seilte nordover og krevde forhandlinger ved Dagu-fortene utenfor Tianjin.
Den britiske utsendingen James Bruce Elgin var spesielt oppsatt på å sikre retten til å stasjonere en fast ambassadør i Peking. Han begrunnet dette med muligheten til å presse Qing-hoffet til å overholde internasjonale avtaler så vel som med nødvendigheten av å holde sine landsmenn under kontroll — han var på det rene med at det var mye stygt ved britenes opptreden i Kina.
Ideen om stasjonert ambassadør var imidlertid helt fremmed for det tradisjonelle kinesiske synet på verdens orden, der alle andre stater var underordnet og i høyden kunne aksepteres som vasallstater, aldri likestilte motparter. Ettersom hovedstaden var truet av invasjon og Qing-staten ellers hadde mer enn nok med å forsøke å slå ned Taiping-oppstanden, godtok hoffet imidlertid likevel denne bestemmelsen som en del av avtalen som ble signert 26. juni i Tianjin.
I 1859 la Elgin i vei mot Peking for å få til en gjensidig ratifisering av avtalene, men da han ble hindret i å reise via Dagu-fortene ved Tianjin, gikk han til angrep for å tvinge seg frem. Dette angrepet mislyktes imidlertid, og de franske og britiske styrkene led betydelige tap. Grunnen til dette var at forsvaret av fortene i mellomtiden var blitt betydelig styrket og at de allierte styrkene ikke var tilstrekkelig forberedt. Denne uventede seieren gjorde at hoffet i Peking trakk seg fra avtalene, da det ikke lenger så noen grunn til å gå med på krav som i hoffets øyne var urimelige.
De allierte samlet nå en angrepsstyrke på nesten 20 000 mann og inntok Tianjin den 25. august 1860. I dagene som fulgte kjempet de allierte styrkene seg frem mot Peking, samtidig som de forhandlet med kinesiske utsendinger. Etter et dramatisk mellomspill med kinesisk bakholdsangrep ved Tongzhou, hvor Henry Parkes ble tatt til fange, inntok de allierte styrkene Peking og brente ned keiserens sommerpalass nordvest for byen som gjengjeldelse.
Keiseren hadde flyktet til Rehe (dagens Chengde), og hans bror prins Gong undertegnet Peking-konvensjonene, som i tillegg til å stadfeste de tidligere avtalene fra Tianjin og Shanghai forhøyet krigsskadeerstatningen og avsto den sørlige delen av Kowloon-halvøya ved Hongkong til britene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.