Taiping-opprøret, bondeopprør i Kina 1850–64 mot mandsjudynastiet. Ledet av Hong Xiuquan (Wade-Giles: Hung Hsiu-ch'üan) som, påvirket av kristne misjonærer, forkynte en ny religion, kalte seg «Kristi yngre bror» og lovte tilhengerne et gudsrike på Jorden (taiping betyr «stor fred»); sosiale reformer var imidlertid hovedsaken. Han samlet misfornøyde bønder i stort antall, utnevnte seg selv til keiser og sine nærmeste medarbeidere til konger. Taiping-opprørerne erobret jord og omfordelte den. Da bevegelsen kjempet mot mandsjuene, fikk den snart et nasjonalistisk preg. I 1852 ble Hankou tatt og 1853 Nanjing, som ble gjort til hovedstad. Opprørerne rykket så nordover, men greide ikke å ta Beijing. Dynastiet vaklet, men lojale kinesere grep inn. Européerne var i tvil om hvem de skulle ta parti for; de valgte til sist mandsjuene, og utenlandske styrker hindret at Shanghai ble tatt 1860. Den britiske offiser Charles George Gordon ledet kampene til opprøret var knust. Nanjing falt 1864, og Hong begikk selvmord. Kommunistene regner Taipingopprøret som en forløper til den kinesiske revolusjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.