Taiping-opprøret

Kamper ved Nanjing under Taipingoppstanden. Kinesisk fremstilling fra 1886.

Artikkelstart

Taiping-opprøret var et bondeopprør i Kina i 1850–1864 mot mandsjudynastiet (Qing-dynastiet). Opprøret ble ledet av Hong Xiuquan, som påvirket av kristne misjonærer forkynte en ny religion, kalte seg «Kristi yngre bror» og lovte tilhengerne et gudsrike på Jorden. Løfter om sosiale reformer var imidlertid hovedsaken til at han fikk tilhengere. Hong samlet misfornøyde bønder i stort antall, utnevnte seg selv til keiser og sine nærmeste medarbeidere til konger. Taiping-opprørerne erobret jord og omfordelte den.

Faktaboks

Etymologi

taiping betyr «stor fred»

Da bevegelsen kjempet mot mandsjuene, fikk den snart et nasjonalistisk preg. I 1852 ble Hankou tatt og i 1853 Nanjing, som ble gjort til hovedstad. Opprørerne rykket så nordover, men greide ikke å ta Beijing. Dynastiet vaklet, men lojale kinesere grep inn.

Europeerne var i tvil om hvem de skulle ta parti for, men de valgte til sist mandsjuene, og utenlandske styrker hindret at Shanghai ble tatt i 1860. Den britiske offiser Charles George Gordon ledet kampene til opprøret var knust. Nanjing falt i 1864, og Hong begikk selvmord.

De kinesiske kommunistene regner Taipingopprøret som en forløper til den kinesiske revolusjonen i 1911–1912, som førte til avsettelsen av keiseren og opprettelsen av Republikken Kina.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg